Loading...
Ukas penn

Ukas penn – Montblanc Meisterstück 144 Green Striated

For mange er Montblanc Meisterstück den ultimate fyllepennen. Selv har jeg lenge hatt lyst på en Meisterstück, for man skal lete lenge etter en bedre penn, men det var primært én ting som hindret meg i å kjøpe en. Og nei, det var ikke prisen, selv om den også definitivt er en utfordring. Hovedproblemet for min del er at den i utgangspunktet bare kommer i svart, og jeg synes svarte penner generelt er litt kjedelige.

Det finnes en utgave i burgunder, som jeg synes er veldig fin, men den gikk ut av produksjon i 2007, og er ikke så lett å finne lenger. Ikke minst er prisen også desto høyere.

Enda mer attraktive er Striated-utgavene som var i produksjon i en relativt kort periode på 50-tallet. De kom i to forskjellige farger: grønn og grå, og har i senere år blitt yndede mål for samlere. Det er ikke rart, for det er vanvittig fine penner, og disse fargene, og mønsteret i celluloiden, gjør dem helt unike i Montblancs produksjon.

Meisterstück Striated kom i tre størrelser: 142, som var den minste, 144 som var litt større, og 146, som var den største. 146 er mer ettertraktet blant samlere, og denne versjonen er litt vanskeligere å finne i god stand. 146-pennene går derfor ofte for en del mer enn de to andre utgavene. Hvis man leter litt kan man også finne Meisterstück 149 i dette materialet, men hvis jeg har forstått det riktig er ikke disse originalt produsert av Montblanc. De er laget av en tredjepart, som har tatt vanlige Montblanc 149-penner, og byttet ut det sorte plastmaterialet med deler som er laget av Green Striated-celluloid. Så vidt jeg har skjønt er det de originale celluloid-stavene fra Montblanc som brukes, og de er også laget ved hjelp av originale maskiner fra Montblanc. Splitten, fyllemekanismen og alt av metalltrim er også originalt, så selv om det ikke er Montblanc selv som har laget 149-utgavene i dette materialet, er det omtrent så nært man kan komme.

Jeg var selv heldig nok til å få mulighet til å kjøpe en Meisterstück 144 Striated-penn i vinter. Jeg trodde først det var en green striated-utgave, men jo mer jeg setter meg inn i dette, jo mer lurer jeg på om det kanskje heller er en grey striated. De grå utgavene hadde også et grønnskjær i seg, og etter 70 år er det ikke så lett å vite om det er en grønn utgave som har falmet litt med årene, eller om det er en grå. Det har egentlig ikke så mye å si, for den er fantastisk nydelig uansett.

Denne pennen har et teleskopfyllesystem. Dette var et system som ble lansert i 1936, og brukt på mange Meisterstückmodeller fram til slutten av 50-tallet. Teleskopsystemet er et stempelfyllesystem, men det består av to rør som går inn i hverandre slik at stempelet kan føres mye lenger bakover i pennen. Dette gjør at selv en liten penn som dette faktisk rommer ganske mye blekk, sammenlignet med andre stempelfyllere.

Montblanc med teleskopfylling. På det øverste bildet kan man se hvor langt tilbake stempelet kan skrus. Bildet er hentet fra boken “Pen Repair” av Jim Marshall og Laurence Oldfield.

Meisterstück 144 er en forholdsvis liten penn, men den veier litt mer enn man forventer av celluloidpenner i denne størrelsen. Jeg antar det skyldes at fyllemekanismen har en del metall i seg, men på mange måter kompenserer vekten litt for størrelsen, og gjør at pennen ligger godt, og kjennes velbalansert ut også for meg som normalt foretrekker litt større penner. Hetta veier ganske lite, så man kan fint sette den bakpå pennen for å få den litt lengre uten at det ødelegger vektbalansen.

Størrelsessammenligning fra toppen: Montblanc 144, Lamy Safari, TWSBI Eco, Visconti Homo Sapiens, Leonardo Momento Zero.

Montblanc hadde veldig gode fleksible splitter på 50-tallet, og denne er ikke noe unntak. Den skriver forholdsvis vått, og har godt med strekvariasjon. Med et lett trykk kan den skrive veldig tynt, men så fort du legger litt vekt på den smører den på med blekk. Den er også responsiv, og springer tilbake til tynn strek igjen så snart du letter på trykket. Splitten er glatt, og glir lett over papiret, samtidig som det er en liten, behagelig feedback der, slik at du kjenner papiret i fingrene.

Montblanc-penner i striated-materialer er som jeg sa innledningsvis relativt sjeldne, og med mindre man har litt flaks i en budrunde, eller kommer over en selger som ikke vet hva de faktisk sitter på, må man stort sett regne med å betale ganske mye for dem. Spesielt 146-modellene kan gå for over 20 000 kroner hvis de er i god stand. 144 og 142 går for litt mindre, men også her må man stort sett regne med å betale 10-15 000 kroner.

Hvis man liker fleksible splitter vil jeg virkelig anbefale at man prøver å skaffe seg en Montblanc fra 50-tallet. Det blir nemlig ikke stort bedre enn dette. Og hvis man ikke på død og liv må ha en penn i disse eksklusive materialene, er det ikke så vanskelig å finne svarte Montblanc-penner i god stand, og til en langt mer overkommelig pris. Selv nyter jeg å skrive med min striated-utgave, og med den splitten, og denne celluloiden har den raskt blitt en av kronjuvelene i samlingen min.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.