Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Fisher Space Pen

Det er en velkjent myte at NASA brukte millioner av skattebetalernes penger for å utvikle en penn som fungerte i vektløshet, mens russerne enkelt og greit brukte blyant. Men stemmer dette? Det skal vi se litt nærmere på i dag.

Det er egentlig to påstander i denne myten:
1. At NASA brukte millioner på å lage en penn.
2. At russerne brukte blyant.

La oss begynne med den siste påstanden. Det stemmer at russiske kosmonauter brukte blyant til å begynne med. Det gjorde også amerikanerne, men det ble raskt åpenbart for både russerne og amerikanerne at blyanter var en dårlig løsning i verdensrommet. Det var flere grunner til dette. Den viktigste var kanskje at når man skriver med blyant knekker man ofte av ørsmå partikler av grafitten i spissen, i tillegg til at man kan knekke av hele spissen hvis man er uheldig. I vektløs tilstand vil disse partiklene fly rundt i lufta og skape problemer hvis noen får dem i øynene eller puster dem inn. Grafitt leder også strøm veldig godt, og man fryktet at grafittpartikler kunne komme inn i elektronikk ombord og skape kortslutninger.

Det første forsøket på å løse problemet kan kanskje også være opprinnelsen til myten. NASA spesialbestilte nemlig mekaniske blyanter som de håpet skulle fungere bedre fra Tycam Engineering Manufacturing Inc. De kjøpte 34 blyanter, og betalte totalt $4.382. Dette ble umiddelbart kritisert i media som uvettig bruk av skattebetalernes penger (skjønt det skal sies at hele det amerikanske romprogrammet ble sterkt kritisert på sekstitallet fordi det kostet så mye). Russerne valgte å bruke voksblyanter i stedet. Ingen av dem løste egentlig problemene. De mekaniske blyantene NASA brukte laget fortsatt grafittstøv da de skrev med dem, og blyantene russerne brukte la igjen en strek som var enda mindre permanent enn en vanlig blyant.

Fisher AG7 – den originale astronautpenna.

Parallelt med dette jobbet Paul C. Fisher med å utvikle en ny type kulepenn som kunne skrive opp ned, på vått papir, og i store temperaturforskjeller. I utgangspunktet var det nok ikke vektløshet som først og fremst var i tankene hans. Han var lei av upålitelige kulepenner som skrev dårlig, gikk lekk da de ble varmet opp av hånda når man skrev osv. Målet hans var å lage en solid penn som tålte å bli brukt mye, og han investerte rundt en million dollar i firmaet sitt for å bruke på utviklingen av denne penna. Det var spesielt to elementer som måtte falle på plass for å lykkes: han måtte ha en blekkpatron som var trykksatt, slik at trykket alltid sørget for å presse blekk ned mot kula, uansett om penna var opp ned eller ikke. Han måtte også ha et blekk som tålte temperatur- og trykkforskjeller, og som var permanent nok til å tåle vann. Han lyktes med dette på midten av 60-tallet, og tok umiddelbart patent på den nye penna. Deretter prøvde han å selge den til NASA, ettersom han antok at penna også ville fungere godt i verdensrommet.

NASA sa først nei, av frykt for nye represalier á la det som møtte dem etter det tidligere omtalte blyantkjøpet, men i 1967 tok de til fornuften, og kjøpte 400 penner til den nette pris av $6 per stk. Det som er litt ekstra morsomt her er at bare to år etter, i 1969, kjøpte også Sovjetunionen 100 Fisher-penner for å bruke i sitt eget romprogram. Dagens romprogram er i stor grad basert på internasjonalt samarbeid, men på den tiden tviler jeg på at de to programmene hadde noe annet til felles enn disse pennene. Hvis man legger godvilja til kan man kanskje si at Fisher-pennene sådde et lite frø, som mange år senere vokste til et tett samarbeid mellom de to supermaktene. Romprogrammer og astronauter i hele verden bruker fortsatt disse pennene.

Paul Fisher tjente ikke noen voldsomme summer på å selge penner til romprogrammene, men han hadde jo patent på penna. Og han visste å utnytte det at astronautene brukte disse pennene i markedsføringen av dem. Astronautpennene ble raskt veldig populære, og en reell gullgruve for Fisher. Det er de også den dag i dag, og selv femti år etter bruker Fisher månelandingen til å markedsføre pennene sine. Man kan til og med kjøpe signaturpenner inspirert av kjente astronauter, og hver gang det er et nytt jubileum for månelandingen eller andre begivenheter i NASAs historie, kommer det en ny special edition av den originale astronautpenna.

Myten om at NASA brukte millioner på å utvikle en penn mens russerne brukte blyant er med andre ord avkreftet. Faktum er at de brukte nøyaktig samme penn, og kostnaden ved utviklingen av penna ble båret fullt og helt av en liten pennefabrikk, som tjente inn investeringene sine gjennom å selge astronautpenner til folk flest.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *