Loading...
Uten kategori

Norsk penneuke – Den spede begynnelsen

Denne uka skal vi se på norsk fyllepennhistorie. Vi skal finne ut mer om tre norske fyllepennprodusenter som var aktive på 1950-tallet. Vi skal se på norskproduserte blekk, vi skal stifte nærmere bekjentskap med en av eidsvollsmennene, og vi skal se på hvilken status fyllepenner har i Norge i dag, og hva som rører seg i det norske pennemiljøet. Det blir en spennende uke, og vi starter så smått i dag med den spede begynnelsen.

Det er vanskelig å finne informasjon om norske fyllepenner før krigen. Man kan finne noen få annonser for en “Pan norsk fyllepenn” fra 30-tallet, som ble distribuert av kunstforlaget Eberh. B. Oppi, men det er uvisst om denne pennen faktisk ble laget i Norge, eller om det ble kjøpt inn deler fra Tyskland som bare ble montert her til lands. Oppi etablerte Den norske fyllepennfabrikk først i 1938, men som vi skal se i innlegget om denne fabrikken senere i uka er det få ting som tyder på at de kom ordentlig i gang med produksjonen før rundt 1950.

Reklame for Pan fra 1933.

Det ble importert en del fyllepenner på 30-tallet, primært tyske og amerikanske penner, som Montblanc, Pelikan, Rubin, Osmia, Parker og Sheaffer. Vi kan nok trygt si at de aller fleste pennene som ble solgt i Norge før andre verdenskrig var produsert i utlandet. Så kom krigen, og det ble rasjonering som varte i en del år også etter krigen, mens industrien rundt omkring i Europa bygget seg opp igjen. Importering av fyllepenner ble mye vanskeligere, i tillegg til at myndigheten ønsket å støtte norske bedrifter og arbeidsplasser så mye som mulig.

Fra avisa “Rogaland”, 26. august 1948.

Man kan finne noen referanser til at den amerikanske entreprenøren, mangemillionæren og globetrotteren Milton Reynolds planla å anlegge en stor pennefabrikk i Norge i 1948. Det er vanskeligere å finne informasjon om hvordan det gikk med denne fabrikken, og om det var fyllepenner eller kulepenner de laget. Reynolds var nemlig en av de første i verden som masseproduserte kulepenner, og han hadde fabrikker i flere land (også i Sverige). Reynolds lager for øvrig fortsatt penner, men holder nå til i India.

Fra avisa “Friheten”, 23. juni 1949.

Det vi vet er at det ble produsert mye kulepenner i Norge på slutten av 40-tallet. Det kan godt tenkes at Reynolds-fabrikken hadde noe av æren for dette, men det førte til at Stortinget ikke bevilget kvoter til import av fyllepenner i noen år, ettersom de heller ønsket at folk kjøpte norskproduserte kulepenner. Dette førte til fyllepennmangel i Norge på slutten av 40-tallet, og utstrakt smugling av billige og dårlige tyske fyllepenner som nærmest ble solgt fra jakkeslaget på gata i de store byene.

Fra Dagbladet 6. desember 1951.

Som en følge av dette ble det etter hvert satt i gang flere initiativ rundt omkring i landet til norsk produksjon av fyllepenner. OMON i Bergen er et eksempel på dette. Omtrent samtidig startet Dorn fyllepennfabrikk opp i Ski, og Den norske fyllepennfabrikk i Oslo. Mye tyder på at disse tre kom i gang med produksjonen omtrent samtidig, og det ble i forskjellige sammenhenger hevdet om alle tre at de var den første, og eneste norske produsenten av fyllepenner.

Reklame fra 1939.

Mens fyllepenner nådde et slags høydepunkt på 30-tallet i resten av verden, kan man fint si at den norske gullalderen for fyllepenner kom først på 50-tallet. Dette skal vi se nærmere på i løpet av uka som kommer. Vi legger ut nye innlegg hver dag denne uka, og temaene for innleggene blir som følger:

Mandag: Den spede begynnelsen
Tirsdag: OMON
Onsdag: Dorn/College fyllepennfabrikk
Torsdag: Den norske fyllepennfabrikk
Fredag: Norske blekk
Lørdag: Eidsvollsmannen Christopher Borgersen Hoen
Søndag: Fyllepenner i Norge i dag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.