Loading...
Kjartaniske vers

Kjartaniske vers – Har du en fyllepenn som kunne passe sammen med hardingfela mi?

Du lurer kanskje på om noen faktisk har spurt meg om det finnes fyllepenner som passer spesielt godt sammen med hardingfeler. Merkelig nok har ingen det. Det jeg kan si er at om noen skulle spørre meg om det, så har jeg et godt svar på lur. Det svaret vil jeg gjerne dele med deg som leser. Svaret innbefatter ei prinsesse fra Gransherad og en prins fra Italia. Prinsessa fra Gransherad ble født i 1925. Prinsen fra Italia ble født tidlig på 1930-tallet.

Prinsessa fra Granherad laget av Olav K. Venaas

Prinsessa ble gitt liv av Olav K. Venaas og prinsen ble skapt av brødrene Cavaliere. «Venaasen», som han også kalles, var en av norges aller fremste hardingfelebyggere. Brødrene Cavaliere var spesialister på å utsmykke fyllepenner. Både fela og fyllepennen havnet tilfeldigvis hos meg. Sammen er de et eksempel på hvor usannsynlig virkeligheten kan være. Har du tenkt på det? Jeg skrev også litt om det i artikkelen “Mysteriet Lulu”. Virkelighetens hendelser og sammentreff er ofte underlige og fantastiske. Jeg liker den tanken. Fremtiden er full av ventende og uventede overraskelser. Noen av dem kommer til å være gode og andre kommer til å være krevende.

Hvem kunne for eksempel forestilt seg at denne våren skulle bli slik den ble? Hva om du i september 2019 fikk et hett tips om at nå var tiden inne for å investere i munnbind, dopapir og antibac? Bare for noen få måneder siden var det nok utenfor fantasien til de fleste at verden skulle stoppe opp på grunn av et virus. Hva hadde du tenkt om noen spådde, så sent som i oktober 2019, at et virus ville komme fra en ukjent kilde i Kina og smitte hele verden? … og du fikk høre at viruset kanskje ville komme fra et eksotisk dyremarked på grunn av en pangolin? … eller unnslippe fra et avansert viruslaboratorium på grunn av en sikkerhetsglipp? … og at kaker som ser ut som doruller dermed kommer til å bli en slager i Finland?… og at at det forferdelige ville skje at viruset ville smitte mer enn åtte millioner mennesker? … og etterlate seg ufattelige firehundreogfemtitusen døde? Du hadde antagelig tenkt at det var en ellevill røverhistorie fra noen med livlig fantasi.

Prinsen fra Italia

Dagens fortelling handler om gode sammentreff. Jeg inviterer deg til å bli med på et lite tankeeksperiment. Hvor mange tilfeldigheter må sammenfalle i løpet av hundre år for at en hardingfele bygget på Gransherad i 1925 skulle bli samboer med en sjelden amerikansk fyllepenn laget i 1930? Vi snakker altså om en fyllepenn som først ble laget i USA. Av alle de fyllepennene som ble laget ved Watermanfabrikken det året ble akkurat denne valgt for eksport til Italia. Av alle de Watermanpennene som havnet i Italia ble akkurat denne dekket med gull. Helt utypisk fikk den en utsmykning som føles beslektet med rosingen på ei hardingfele. På et eller annet merkelig vis overlevde fyllepennen bruk i nesten 90 år før den havnet hos en italiensk dame som la den ut for salg. Tilfeldigvis oppdaget jeg at denne pennen var til salgs akkurat den uken hun la den ut. De fleste av de sjeldne pennene hun legger ut blir solgt på dagen. Det kunne altså blitt en historie med nærmest uendelig mange andre resultater.

Jeg hadde vel egentlig ikke forestilt meg som eier av en hardingfele før jeg ble det. Reisen til akkurat denne hardingfela er en historie for seg selv. Jeg var så heldig å få kjøpe fela av den dyktige spelemannen Lars-Ingar Meyer Fjeld. Lars-Ingar har nærmest hatt fast plass på pallen i A-klassa på landskappleiken de siste årene, og ble i 2016 nominert til spellemannsprisen for utgivelsen ”Hardingfele”.

Det at pennen og fela skulle havne på samme sted er så merkelig at en nesten skulle tro at de var ment for hverandre fra starten. Kanskje var det skjebnen som styrte den nesten hundreårige reisen frem til de endelig fikk være sammen. Det minner om en kjærlighetshistorie.

Rosing gjort med dyppepenn, blekk og blyant

Jeg må presentere prinsessa. Jeg kaller henne “Prinsessa fra Gransherad”. Hun er vakker som en prinsesse. Hun er ei stasfele laget av Olav K. Venaas. Hun er enkelt og diskret pyntet med håndtegnet rosing. Det å tegne dekorasjoner på ei fele kalles rosing på hardingfelebyggerspråket. Rosingen er gjort med pennesplitt og blekk. Pennesplitten må ha vært ekstra fin og fleksibel. Linjevariasjonen er utsøkt. Presisjonen kan ta pusten fra deg. Pennesplitter, blekk og hardingfeler hører faktisk naturlig sammen. Det er liksom ikke ei ordentlig hardingfele om den ikke har rosing.

Prinsessa er en skjønnhet både i treet, formen og låten. Jeg tror Venaasen så det mens han holdt på med henne. Prinsessa fortjente å bli pyntet enkelt og diskret. Det ville liksom ikke sømme seg å skjule skjønnheten hennes med overdrevent bruk av perlemor og annen pynt. Prinsessa har kun litt perlemor og beinarbeid på halsen. Olav K. Venaas var kjent for den utsøkte rosingen sin. Rosingen tåler godt å stå alene. Det ble akkurat passelig tenker jeg. Det tenkte nok Venaasen óg.

Se på bredden mellom årringene. Denne grana har stått i karrig jord og vokst seint.

Prinsessa har ni strenger. Hun har fire overstrenger. Det er de strengene du spiller på med buen. Hun har også fem understrenger. Det er de strengene som synger med når du drar bua over overstrengene. Understrengene ligger og vibrerer et godt stykke under overstrengene. Den dypeste understrengen er festet på en sjelden måte. Den er festet til en stemmeskrue som er plassert som et “nakkeskudd” øverst bak på halsen. Det vil si at denne ene stemmeskruen er plassert rett inn bak i nakken til fela. De andre åtte står på vanlig måte med fire stemmeskruer ut til hver side. Det er mulig at lokket til denne fela er laget av en stor grankubbe som ble hentet like under Gaustadtoppen en gang i tiden. Kjennetegnet på treverket fra denne spesielle kubben var de spesielt tette årringene. Selv har jeg ikke sett et stykke grantre med tettere årringer enn de som finnes i lokket på prinsessa fra Gransherad. Venaasen likte seinvokst fjellgran. 

Nakkeskuddet

Prinsen er en fyllepenn. Det er en Waterman 52V. Den er foredlet med gravert gull. Arbeidet er gjort av «Fratelli» («brødrene») Cavaliere. Fratelli Cavaliere var de italienske importørene av Waterman fyllepenner. Mange av Watermanpennene som ble importert ble belagt med gull og dekorert. Det var slik de velstående italienske kundene ville ha det. Fratelli Cavaliere foreldlet også penner fra Montblanc og Parker. Arbeidet deres var alltid av ypperste kvalitet. Det finnes en spesiell tradisjon for å foredle fyllepenner i Italia. Det ble vanligvis gjordt ved å belegge fyllepennene med edle metaller og deretter gravere og siselere. Fyllepennspesialisten Letizia Iacopini har skrevet en bok om denne spesielle tradisjonen. I en av hennes bøker er det særlig Watermanpenner fra 1900-1940 som beskrives. I denne boken bruker hun forfatternavnet Letizia Jacopini (Jacopini med “J” i stedet for “I”).

En Waterman 52V laget tidlig på 1930-tallet som ble foredlet av Fratelli Cavaliere

Hva kan det komme av at en fyllepenn fra Italia har et gravert mønster som til forveksling er lik rosingen på ei hardingfele fra Gransherad? Det første som må sies er at dette mønsteret ikke er vanlig på italienske fyllepenner. Det er et ganske unikt tilfelle. Det betyr at fyllepennen antagelig har vært en spesialbestilling. Hvem var så kunden? Den ser ut som en fyllepenn Ole Bull kunne ha bestilt. Kanskje som en belønning til seg selv etter å ha spilt på toppen av Keopspyramiden. For ordens skyld; Ole Bull Spilte på toppen av Keopspyramiden i 1876 og døde i 1880. Det kan altså ikke ha vært hans penn.

Rosingen på den italienske fyllepennprinsen

Rosingen på hardingfela og på fyllepennen bærer et underlig slektskap. Olav K. Venaas dekorerte felene sine med nettopp penn og blekk. Han la i tillegg noe skygge med blyant. Venaas var selvlært multikunstner og multihåndverker. Han reparerte maskiner, klokker og bygget hardingfeler og langeleiker. Selveste Sigrid Undset, som var en dyktig langeleikspiller, hadde en langeleik laget av Venaas. Du kan se den selv om du tar en tur til Ringve museum.

Nettopp fordi virkeligheten er så merkelig er det takhøyde for at alt er mulig. Du kan støte på graffiti laget av vikinger i en kirke bygget av en romersk keiser, du kan finne bunadstradisjoner i et vestafrikansk land og du kan risikere å møte folk som spiller slåtter på hardingfele i et land du antagelig forbinder mer med Tai Chi og samuraisverd. En gang risset en viking inn navnet sitt på gelenderet på galeriet til den eldgamle kirken Hagia Sofia i Istanbul. Kirken ble bygget i år 537 e.Kr. av den romerske keiseren Justinian. Vikingen hadde nok behov for å vise ettertiden at han hadde vært der. I 1999 begynte Bunad og stakkastovo på Osterøy å lage norske bunader i Ghana. Det er ikke så mange igjen i Norge som har tid og kompetanse til avansert tradisjonelt kunsthåndverk og skredderarbeid. Det er i hvert fall ikke mange nok til å dekke etterspørselen. Kjenner du noen under førti som syr bunader? Om femti år må vi kanskje til Ghana for å lære å sy norske bunader på den tradisjonelle måten. I Japan finnes det et blomstrende hardingfelemiljø med både spelemannslag og instrumentmaker. Jeg lurer på hva Venaasen hadde tenk om det. Jeg tror den nysgjerrige multikunstneren hadde tålt den tanken godt. Kanskje er det nettopp fordi samboerskapet mellom fyllepennen og fela er så usannsynlig at de hører sammen …

Referanser
Midtgaard, K. C. (2015). Olaf G. Helland og felemakerkunst i Telemark
fram til 1960-årene.
Stavern: Scordatura Forlag.
Midtgaard, K. C. (1997). Gunnar Røstad. Hardingfelemakaren. Larvik:
Preutz Grafisk

Ingen feler eller fyllepenner ble skadet under fotografering til denne spalten.

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast skribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.

7 comments
  1. Ketil

    Å sitte med lørdag morgen kaffen og reise rundt i verden med fyllepenn, fele og herlige historier skaper helgestemning. Takk.

  2. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk. Jeg kjenner jo flere nordboere som liker å være på tur med instrumentene sine …

  3. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk for koselig kommentar. Alltid skummelt når slekta leser. Jeg antar det var innafor. Dette er en ukentlig spalte med litt takhøyde, så jeg må fargelegge litt. Jeg prøver å være så nøyaktig jeg kan, men jeg må ta noen kunstneriske friheter der jeg mangler informasjon. Jeg syns Olav K. Venås fortjener mer omtale. Jeg forstår det slik at Lars-Ingar Meyer Fjeld skriver en egen bok om han. Det er på tide. Jeg ser det står «Venaas» i fela, men foretrekker dere i slekta «Venås»? Fela jeg har ser nesten ut som den er ny til tross for at den er 95 år i år.

  4. Olav Nisi

    Dette var ei stor ære ! Jeg fikk lyst til å supplere med avslutningen på en artikkel som skal inn i for Notoddens Historielags Årbok 2020 : Epilog
    Dette var forteljinga som eg har kalla Olavs Krig. Men det er ikkje heile soga. For Olav Venås var ikkje ferdig med krig og okkupasjon. I åra 1944 – 45 var Brekkegrenda / Sætre i Gransherad ein heilt sentral stad for avdelingen av motstandsrørsla med namnet “Lamplight” og slepplassen “Cow” oppe i fjellet. Olav var på nytt ordonnans, eller mellommann, og var ellers mykje med på å ta mot flyslepp frå England.
    Det rak så mange slags folk i fjell og skogar på den tid. Ein dag, den 8. mars 1945 for å vera nøyaktig, kom han heim til garden saman med ein kar som heitte Birger. Birger Kristiansen var det visst. Mannen kunne tenkje seg å låna badstoga dei hadde på garden, det hadde blive så smått med slik luksus i det siste. Birger visa seg å vera ein omfram tillitvekkande og hyggeleg kar, det vart ein skikkeleg godprat med gamlefar i huset utover kvelden, for Birger var svært interessert i det som det sjølvlærde tekniske geniet “Venåsen” dreiv med, kjent felemaker, knivsmed og tusenkunstnar. Og denne skjøna fort at Birger hadde greie på mykje og mangt han med, utan på nokon måte å vera belærande bykar.
    Olav Venås og foreldra hans tala i ettertid med stor vørdnad og respekt om sjefen for heile operasjon Sunshine, major og professor Leif Tronstad, som dei på denne måten lærde å kjenne, berre tre dagar føre han vart drepen oppe på Rauland.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.