Loading...
Uten kategori

Kjærlighet ved første blekk?

Det er noen penner som skriver helt fint fra dag én. Det er ingen ting å sette fingeren på, hverken i positiv eller negativ retning. Det er ikke noe som gjør at de skiller seg nevneverdig fra andre penner. Dette er ikke nødvendigvis negativt. Tvert imot: ofte er det nettopp en slik penn jeg ville valgt hvis jeg skulle ha noe som jeg alltid kunne stole hundre prosent på, noe til å skrive med på jobb eller notere med under en forelesning. I slike sammenhenger vil jeg helst ikke ha penner som overrasker og utfordrer meg, men som jeg vet vil skrive likt hver eneste gang. Men det går også på bekostning av noe. De føles kalde og livløse, og er ikke noe mer for meg enn redskaper til å skrive med. Disse pennene gjør meg til en fyllepennbruker, men de gjør meg ikke til en entusiast.

Det at jeg mener en penn er steril eller uten personlighet betyr slett ikke at den er en dårlig penn. Det handler om hva man er ute etter. Hvis man kun er ute etter en penn som skriver rett ut av boksen, som fungerer helt fint hver gang, og som det aldri er noe styr med, er det kanskje en slik penn man bør ha. Alt dette er selvfølgelig noe også jeg ønsker av en ny penn, men for meg personlig er fyllepenner mye mer enn bare et redskap som skriver godt.

De er instrumenter jeg bruker til rekreasjonsskriving, når jeg vil skrive kun for å nyte det å skrive. Når gleden ved den praktiske handlingen av å føre penn mot papir er større enn viktigheten av hva jeg skriver. Det er følelsen av å gjøre noe med hendene, og av å bruke en vakker gjenstand av høy kvalitet. Det er kreativiteten min, hendene mine, og denne pennen som skaper noe sammen på papiret. Forholdet til pennen er dypt personlig.

Hvis pennen ikke skriver som den skal, må jeg bruke mer tid med den, analysere, finne ut hvorfor den ikke skriver. Det er en form for håndfast problemløsning som jeg egentlig liker ganske godt. Er det blekket som gjør at den ikke skriver? Eller papiret? Er det måten jeg holder pennen på? Er det noe med splitten eller lederen? Kan jeg prøve å justere den litt for å se om det hjelper? Det å analysere og fikse problemer med en penn gjør at jeg også blir bedre kjent med pennen. Jeg knytter et bånd til den, og forhåpentligvis kommer jeg ut i den andre enden med en penn som både skriver perfekt for meg, men som jeg også har fått et nærmere forhold til. Hvis pennen er helt perfekt rett ut av boksen mister jeg noe av denne relasjonsbyggingen. Det kan være frustrerende der og da med en penn som ikke virker som den skal, men noen av pennene jeg anser som mine favoritter i dag, er også blant de som forvoldet meg mest besvær til å begynne med. Kan det tenkes at det er litt av grunnen til at akkurat disse pennene er favorittene mine i dag?

Jeg har for eksempel en Montblanc Writer’s Edition Dumas som hadde en skikkelig barnerumpe jeg måtte slipe ned og polere før jeg kunne skrive noe særlig med den. Jeg har en Montegrappa Extra 1930 som ikke skrev i det hele tatt til å begynne med, og som jeg måtte justere splitten på for å i det hele tatt få blekket ned til spissen. Jeg har en Leonardo Momento Zero som riktignok skrev bra med en gang, men som hadde en feedback i splitten jeg ikke likte. Etter å ha polert den litt er den nå en av mine favoritter. For ikke å snakke om Visconti Homo Sapiens London Fog-pennen min, som gikk gjennom flere runder med justeringer over tre år før jeg var fornøyd, og som nå ikke bare skriver helt himmelsk, men også er kanskje den pennen i samlingen min med størst affeksjonsverdi. Fordi jeg har måttet bruke tid på og med den. Fordi jeg har måttet jobbe med den for å få den til å gjøre det jeg vil. Hvilken hund ville du fått det beste forholdet til? Den som kunne alle triksene den dagen du fikk den, eller den du måtte bruke hundrevis av timer på å dressere gjennom flere måneder og år?

Jeg liker at pennene mine ikke er perfekte. At de utfordrer meg og min kunnskap om hvordan fyllepenner fungerer, og at de tvinger meg til å sette meg inn i hvordan jeg kan få dem til å skrive slik jeg vil. Det gjør dem mer menneskelige, og gir dem personlighet. Noen av dem er divaer, med sine kravstore nykker og plutselige innfall. Auroraen min er for eksempel ytterst kresen på blekk, og de eneste blekkene jeg aldri har hatt problemer med i den er de dyre Pilot Iroshizuku-blekkene. Noen penner er høylydte og brautende, og legger blekk i små bekker utover papiret når jeg skriver med dem. Andre er mer forsiktige og gjerrige på blekket. Noen danser lett og glatt bortover papiret som en kunstløper på våt is, mens andre subber mer motvillig, med en god porsjon feedback. For meg er det litt av sjarmen med fyllepennene. De oppfører seg forskjellig, og hver penn gir en helt unik opplevelse for den som skriver med dem.

De beste fyllepennene er de man må bruke litt tid til å bli ordentlig kjent med. Det er pennene man må prøve seg litt fram med før det endelig klikker og alt bare fungerer. Det er ikke nødvendigvis kjærlighet ved første blekk, men noe man bygger opp over tid.

Selvfølgelig vil man helst at en penn skriver perfekt fra dag én, men hvis alt ved pennen er sånn “akkurat passe”, da mister i hvert fall jeg interessen fort. Nei, gi meg heller en penn som gulper blekk utover papiret mitt den ene dagen, og som nekter å skrive den andre; en penn jeg må pleie og justere, eksperimentere med, gjøre meg til venns med; en penn jeg med tid og stunder vil lære meg å håndtere, å samarbeide med; en penn jeg vil utvikle en affeksjon for. Det er den beste pennen, og når du finner den vet du at du har funnet en livsledsager.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.