Loading...
Omtaler

Ukas omtale – Visconti Van Gogh

Visconti Van Gogh Starry Night er en av pennene i samlinga mi jeg har hatt lengst. Jeg kjøpte den på sensommeren 2016, og på det tidspunktet var det den dyreste penna jeg eide. Etter hvert fant jeg andre penner jeg likte bedre, og denne har ligget ubrukt i et par år nå. Men for et par uker siden fylte jeg den igjen, og tok meg selv i å lure litt på hvorfor jeg ikke har brukt den mer.

Jeg skrev mye med den det første halvåret etter at jeg kjøpte den, og husker at jeg generelt likte den godt, men var ikke helt fornøyd med grepseksjonen. Etter hvert som jeg fikk flere penner med gullsplitt i samlinga har jeg hatt en tendens til å nesten bare bruke dem, og glemmer at jeg har mange penner med stålsplitt som også er veldig gode, og fint på høyde med flere av gullsplitt-pennene. Visconti Van Gogh er en av disse.

Denne penna er inspirert av Van Goghs maleri “Stjernenatt”, og er laget i et akrylmateriale som har mange av de samme fargene som det kjente bildet. Viscontis Van Gogh-serie har etterhvert ganske mange forskjellige penner som på samme måte som denne er inspirert av de mest kjente maleriene til nederlenderen.

“Stjernenatt” av Vincent Van Gogh – bildet penna er inspirert av.

Det er veldig mye positivt å si om Visconti Van Gogh. Ved første øyekast ser den rund ut, men den er faktisk fasettert: penna er 18-kantet. Den har en veldig fin fasong, og selv om det er en nydelig penn, stikker den seg heller ikke alt for mye ut. Mange av Viscontis dyrere penner har en tendens til å være veldig store, men Van Gogh har en mer håndterlig størrelse. Den har likevel litt vekt, som gjør at den føles solid. Mye av denne vekta sitter i grepseksjonen av metall. Dette gjør også at penna er ganske godt balansert, ettersom vekta i den befinner seg der man holder den, og balansepunktet er rett bak seksjonen.

Dette er en nydelig penn, men for meg har den ett stort drawback – grepseksjonen. Jeg har aldri vært noen fan av metallseksjoner. Denne er i tillegg av glatt metall. Hvis jeg skal ha en lengre skriveøkt synes jeg metall blir for hardt, og det er ubehagelig å holde i lengden. Når det i tillegg er helt glatt slik som på denne penna, vil også svette og oljer på fingrene gjøre at jeg må holde hardere rundt penna for å hindre at den sklir mellom fingrene mine. Dette er med andre ord ikke en penn jeg liker å skrive lenge med, men den er utrolig praktisk til å gjøre kortere notater.

Mye av grunnen til det er hetta. Den har magnetisk åpne/lukke-mekanikk. Det er altså bare å dra hetta rett av, så er man klar til å skrive. Dette gjør penna helt perfekt til møtenotater på jobb, for eksempel. Ettersom den fylles ved hjelp av omformer/patron er den også rask å vaske, og det er kjapt å fylle den når den går tom.

Penna er utstyrt med en stålsplitt som kanskje er den mest pålitelige Visconti-splitten jeg har. Jeg har aldri hatt noen problemer med den. Den bare skriver som den skal, hver eneste gang, og den skriver nesten latterlig uanstrengt. Man trenger bare å støtte opp penna, så gjør den resten av jobben selv. Splitten renner ikke over av personlighet: det er liten strekvariasjon, og feedbacken fra papiret er behagelig, men ikke noe unikt. Blekkflyten er generøs, og dette er en forholdsvis våt splitt til fine å være. Dette er ikke en minneverdig splitt, men det er en veldig god splitt. Det skal også nevnes at Visconti har tatt i bruk en annen splitt på nyere modeller av denne penna som visstnok skal være hakket mer fleksibel.

Visconti Van Gogh er en elegant penn i et nydelig materiale. Den er utpreget italiensk, men har ikke all galskapen man ofte ser på dyrere italienske penner. Den er relativt enkel og beskjeden, men føles samtidig luksuriøs. Du må ut med rundt 2500 kroner for denne her til lands. For omtrent samme pris kan du også kjøpe en Platinum 3776 med gullsplitt. Viscontien befinner seg med andre ord i det øvre sjiktet når det kommer til stålsplitter, men denne splitten, og penna forøvrig er av et sånt kaliber at jeg slett ikke er sikker på om jeg ville valgt Platinumen over denne. Det er kanskje mest snakk om smak og behag, men for meg fremstår Visconti Van Gogh som en utrolig velbygd penn av skyhøy kvalitet, og jeg synes både materialene og designet virker mer gjennomtenkt og med mer sjel enn de japanske pennene i samme prisklasse. Så får det heller være at man ikke får en gullsplitt med denne – jeg er ikke sikker på at folk vil savne det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *