Loading...
Omtaler

Ukas omtale – Visconti Divina Elegance Midi

Jeg kjøpte en Visconti Divina Elegance Midi brukt i høst. Det er en litt eldre modell, med gullsplitt, i stedet for palladiumsplitt, som har vært standard for Visconti siden 2011. Divina-serien ble lansert i 2005, under filmfestivalen i Cannes, i forbindelse med premieren på “Da Vinci-koden”, og en av de første pennene ble gitt til Tom Hanks i forbindelse med premieren.

Penna er inspirert av det gyldne snitt og Fibonacci-sekvensen. Lengden på hetta er for eksempel proposjonalt med lengden på resten av penna ut fra det gyldne snitt (0,618). Del lengden av hele penna på 0,618, og du får lengden på pennekroppen. Del denne igjen på 0,618, og du får lengden på hetta.

Den er pentagonal, med fem striper av sølv som tvinnes nedover hele penna. Tvinningen er også proposjonalt med det gyldne snitt, og fra ende til ende tvinner den 0,618 runde rundt. Designet er såpass komplekst å få til at Dante Del Vecchio, tidligere sjefsdesigner for Visconti, hevdet at kineserne hadde gitt opp å lage en billig kopi av den. Om dette er sant, eller om det bare var noe han sa, vet jeg ikke, men det sier uansett noe om hvor komplisert det er å lage en slik penn.

Hetta tas kjapt av og på penna ved hjelp av Viscontis “Hook Safe Lock”, hvor man bare dytter hetta inn og vrir litt, så kommer den av. Det er nesten like kjapt som på penner hvor man bare drar hetta rett av, men den sitter bedre med dette systemet. Hook Safe Lock-systemet gjør også at de fem sølvstripene kommer i flukt med hverandre hver eneste gang man setter på hetta.

Fyllemekanismen er også unik for Visconti. De kaller den “Pull and Turn”. Bakerst på penna er en knapp man drar ut og vrir, og den fører et stempel opp og ned inni penna. Det Visconti ikke sier noe om, er at det inni penna er montert en helt vanlig omformer, og at skruen bakpå penna er koblet til den. Deretter lukker de penna på en slik måte at det ikke er mulig for andre å demontere den. På grunn av omformeren har den naturlig nok ikke samme blekkapasitet som en fullblods stempelfyller. Skruen bakpå penna er en elegant løsning, men jeg skulle ønske det var mulig å skru ut grepseksjonen slik at man selv kunne komme til omformeren hvis den for eksempel trengte å byttes ut. I stedet ender man opp med det verste fra to verdener, hvor man ikke har samme kapasitet som en stempelfyller, og heller ikke har fordelene med omformer, hvor man vanligvis lett kan gjøre service på penna selv.

Et par måneder etter at jeg kjøpte denne penna opplevde jeg at det begynte å lekke blekk fra endeskruen. Det var nok bare den innebygde omformeren som sviktet, men penna måtte likevel sendes til Visconti for reparasjon. Det føles litt unødvendig, når de like gjerne kunne laget et forstykke som man kunne skru av og på.

Fyllemekanismen er med andre ord ikke mye å skryte av her, men splitten derimot, fortjener det skrytet den kan få. Den skriver lett og uanstrengt, og med en liten klype feedback som du ikke nødvendigvis merker så mye i hånda, men du hører den karakteristiske krafsingen av splitt mot papir mens du skriver. Den legger igjen en tynn strek med prefekt mengde blekk, og ved å legge vekt på splitten kan man få en litt mer generøs strek. Jeg ville ikke sagt at den har noen form for fleks, men den er akkurat myk nok til at man får litt variasjon ut av den. Splitten framstår som usedvanlig godt justert, og er uten tvil den beste splitten blant de fire Viscontiene jeg har i min samling.

Da jeg kjøpte penna trodde jeg at det var en oversize-versjon jeg kjøpte. Det var det den ble solgt som på Finn.no. Jeg ble derfor litt overraska da den kom, og viste seg å være en midi. Men jeg fikk en veldig god pris på den, og bestemte meg for å beholde den likevel. Oversizene fra Visconti er nesten på grensa til å være for store, og ideelt sett kunne jeg godt ha tenkt meg en Divina eller Homo Sapiens som lå midt mellom midi og oversize i størrelse. Divinaen i midi ligger veldig godt i hånda, og er på ingen måte for liten for meg, så jevnt over er jeg godt fornøyd med kjøpet, selv om selgeren ikke helt hadde oppfattet riktig størrelse.

Divina Elegance er jo unektelig et ambisiøst navn, men den lever faktisk opp til det. Jeg tar meg selv i å sitte og snu og vende på den mens jeg beundrer de vakre linjene, og når jeg skriver med den føles det helt riktig å kalle den både guddommelig og elegant.

Avslutningsvis legger jeg ved en videosnutt som viser hvordan Visconti lager Divina-pennene:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *