Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Statusrapport fra kontorkontoret

For nøyaktig et år siden skrev jeg et innlegg hvor jeg delte mine tanker om hjemmekontor. De siste par ukene har jeg vært tilbake på det ordentlige kontoret mitt igjen, og det føles naturlig å skrive et innlegg om det også, som en oppfølging til innlegget fra mai i fjor.

Selv om jeg også var noen måneder på kontoret i høst, er det først nå det egentlig føles som at jeg er tilbake. Kanskje fordi man så smått begynner å ane en ende på pandemien. Det er en eim av optimisme i samfunnet nå som flere og flere blir vaksinert, og smittetallene holder seg på et relativt lavt nivå. Likevel er hovedregelen på NTNU fortsatt at folk skal ha hjemmekontor hvis de kan. Grunnen til at jeg er på kontoret nå er at jeg har ansvar for eksamenene på utøvende musikk. I praksis er eksamensperioden på dette studieprogrammet en tre-fire ukers festival, hvor de fleste av de rundt 250 eksamenene er i form av små og store konserter. Jeg synes det er greit å være til stede på campus når eksamensperioden nærmer seg, både for å være mer tilgjengelig for studenter og lærere, og fordi en del av arbeidsoppgavene mine knyttet til eksamen rett og slett er mye enklere å gjøre på kontoret.

Det er interessant å bla i notatboka jeg brukte på jobb i fjor vår. 10 mars skrev jeg ned en liste over hva som gjensto i eksamensplanen før den skulle sendes ut til studentene – en plan jeg hadde jobbet med i mer eller mindre hele arbeidstiden min fra nyttår og frem til da. Bare noen få dager senere gikk de siste to måneders arbeid rett ut vinduet, og i notatboka følger sidevis med forhastede notater om alternative vurderingsformer og ideer til hvordan vi kunne vurdere studentene når vi ikke hadde mulighet til å arrangere eksamenskonserter lenger, ettersom NTNU bestemte at det ikke skulle avholdes fysiske eksamener.

Det kommer også tydelig fram i notatboka at vi ikke skjønte hvor lang hjemmekontorperioden ville bli. 16. mars skrev jeg “Hjemmekontor hele uka pga. Corona”. Jeg husker at vi spekulerte i om det kom til å være hjemmekontor helt fram til påske to uker senere. Det er rart å tenke på nå, etter over et år hvor arbeidsdagen i all hovedsak har vært tilbrakt hjemme. Men jeg klaget ikke. Bare noen måneder tidligere hadde jeg begynt å researche jobber som kunne gjøres hjemmefra. Jeg er litt usikker på hvorfor, men det har alltid appellert til meg å jobbe hjemmefra. Nå fikk jeg mulighet til å teste det – til gangs! De første dagene føltes nesten som en ferie, og jeg var nok ikke spesielt produktiv. Fredag 13. mars – den første fulle dagen på hjemmekontor – sendte jeg ut eksamensplanen til studentene våre. Allerede samme kveld begynte ryktene å gå om at NTNU kom til å avlyse alle fysiske eksamener. Ryktene viste seg å stemme, og litt ut i neste uke fikk vi frist 25. mars til å endre alle eksamenene våre til løsninger som kunne gjøres digitalt, og uten at studentene måtte møte opp. Hjemmekontoret føltes definitivt ikke som en ferie lenger, og det ble flere lange dager med mye (digital) møtevirksomhet før vi til slutt klarte å lande en ny eksamensplan på rekordtid. Jeg mente da, og mener fortsatt, at vi aldri hadde rukket den fristen hvis jeg hadde vært på kontoret. Hjemme kunne jeg sitte disse dagene helt uforstyrret, og jobbe kun med dette. Slik var det også med flere andre endringer som kom senere, men den omfattende omleggingen av en kompleks eksamensplan som ble gjort i løpet av noen få dager satte en standard.

Jeg er en type person som jobber best i korte spurter. Jeg har alltid vært sånn. Da jeg studerte musikk øvde jeg ofte supereffektivt i tjue minutter, og hadde førti minutter pause. Det siste året har jeg blitt bevisst på at jeg nok er sånn også på jobb. Jeg kan være fokusert og effektiv mens jeg sitter med en spesifikk oppgave, men så snart jeg er ferdig med den, må jeg ha en pause. På kontoret går dette av seg selv, ettersom folk nå og da kommer innom og slår av en prat, eller en student trenger hjelp til noe, eller kaffemaskinen må renses, eller posten må hentes. Det er alltid noe som tvinger meg bort fra skjermen og opp av stolen. Men dette er nesten ikke-eksisterende på hjemmekontoret, i hvert fall for meg som bor alene. Dermed har disse korte interaksjonene som bryter opp arbeidshverdagen og sørger for at man får pauser blitt byttet ut med Youtube-videoer eller lignende, hvor jeg fortsatt sitter i den samme stolen, foran den samme skjermen. I enkelte tilfeller har jeg blitt sittende med en gitt arbeidsoppgave i flere timer i strekk, uten pause, fordi ingen har avbrutt meg. Effektivt? Ja, absolutt! Bra for kropp og sinn? Ikke så veldig. Og når jeg har hatt en slik dag, ender jeg ofte opp med å få gjort veldig lite dagen etter, fordi jeg har brukt opp produktiviteten min, og den gjerne trenger en dag eller to på å bygge seg opp igjen.

Jeg har følt at det var tidsbesparende å jobbe hjemmefra, og at jeg jobbet mer effektivt, fordi det var færre forstyrrelser. Likevel merker jeg at det – spesielt i roligere perioder – kan være vanskeligere å komme inn i “jobb-modus” når jeg er hjemme. Det var lett å finne denne jobb-modusen i fjor vår, da vi plutselig måtte endre omtrent alle rutinene våre på veldig kort tid. Men etter hvert som det gikk seg til, og det verste stresset roet seg, har det blitt vanskeligere å finne denne modusen. Det er lett at man blir litt for avslappet når man sitter hjemme hele tiden.

Akkurat nå føles det faktisk som at jeg er mer produktiv på kontoret. Det kan ha sammenheng med at det har vært en rolig periode tidligere i vår, og ikke det samme behovet for å være superproduktiv, uavhengig av om jeg har vært hjemme eller på kontoret. Samtidig er det fortsatt slik at de fleste i administrasjonen jobber hjemmefra, og studenter og fagansatte har kanskje blitt vant til at administrasjonen er stengt, så det har vært færre forstyrrelser på kontoret nå enn det pleide å være før. Men det kan nok også være noe med at jeg lettere kommer inn i jobb-modusen ved å dra hjemmefra og til et kontor.

I tiden på hjemmekontoret har jeg vært veldig bevisst på å skille mellom arbeidstid og fritid. Jeg har vært nøye med å logge av alt som har med jobb å gjøre når klokka har passert fire, og på PCen hjemme har jeg operert med to forskjellige nettlesere: Firefox til jobb og Chrome til privat. Til å begynne med gjorde jeg alt i Chrome, men jeg syntes raskt det ble uoversiktlig, og kjente at jeg hadde behov for å ha jobbnettleseren og privatnettleseren adskilt. Jeg har kolleger som har snakket om at de har slitt med å skille jobb og fritid, men på dette punktet føler jeg at jeg har vært ganske flink selv, og har antakelig sjekket jobb-e-posten min mindre på kveldstid det siste året, enn jeg vanligvis har gjort før.

Jeg tror at jeg i større grad enn tidligere verdsetter det å være på kontoret; det å dra hjemmefra til en arbeidsplass, i stedet for å tilbringe både arbeidstid og fritid i den samme stolen, foran den samme PCen, i den samme leiligheten. Selv om vi i administrasjonen har opprettholdt det daglige Zoom-lunsj-møtet vårt, og dermed til en viss grad holdt det sosiale vedlike, er det noe helt annet å faktisk treffe hverandre fysisk i gangene på jobb. Det er også ganske fantastisk å treffe faglærerne og studentene våre igjen, som jeg nesten ikke har sett i det hele tatt det siste året, verken digitalt eller fysisk. Jeg tror ikke jeg skjønte selv hvor mye jeg har savnet det sosiale aspektet med det før jeg kom tilbake nå og møtte noen av kollegene mine.

Det var likevel én ganske stor nedtur med å komme tilbake på kontoret – nemlig tastaturet på jobb-PCen. Etter et år hjemme med mitt mekaniske tastatur, innså jeg at jeg har blitt en tastatur-snobb. Med det gamle jobbtastaturet føltes det nå som å skrive i kvikksand. Jeg har aldri vært spesielt kresen når det kommer til tastaturer, men irriterte meg umiddelbart over at det gamle tastaturet var slitsomt å skrive på. Tastene var tunge, og jeg klarte ikke å skrive like fort. Dette problemet var det heldigvis ikke så veldig komplisert å løse: noe av det første jeg gjorde da jeg kom tilbake på kontoret var å få bestilleren vår til å kjøpe inn et mekanisk tastatur til meg. Det er helt utrolig hvor stor forskjell et tastatur kan utgjøre i min egen trivsel ved kontorpulten! Det nye tastaturet er et lyspunkt i arbeidshverdagen.

NTNU har nylig publisert nye retningslinjer for hjemmekontor når vi ikke er i en krisesituasjon. Altså de reglene som kommer til å gjelde når vi etter hvert klarer å legge pandemien bak oss. Konklusjonen er at NTNU åpner for mer bruk av hjemmekontor enn det som har vært vanlig tidligere. Det er tydelig at man ønsker å benytte lærdommene fra året som har gått til å gi de ansatte en større frihet og fleksibilitet til å velge den arbeidsformen som passer oss og arbeidsoppgavene våre best. Det er oppløftende, kanskje spesielt for oss som synes det har vært mye positivt med hjemmekontor. Det å kunne velge å ha hjemmekontor når man har oppgaver som krever konsentrasjon uten forstyrrelser vil være veldig fint, tror jeg. I de nye retningslinjene føles det også som at det ligger en større grad av tillit til de ansatte. Arbeidsgiver stoler på at folk gjør jobben sin, og ikke bruker hjemmekontor til å sluntre unna.

Det har vært et interessant og lærerikt år. Jeg satt som sagt i fjor vinter og drømte om en karriere hvor jeg kunne jobbe hjemmefra. Lite visste jeg da at jeg skulle få teste det såpass grundig og lenge. Konklusjonen er at jeg trives godt med å jobbe hjemmefra. Det fungerer fint for meg. Samtidig har jeg nok også lært meg å i større grad verdsette det å ha en arbeidsplass å gå til. Det er mange fordeler og ulemper med begge løsningene. Hjemmekontor er fint, men det er jaggu meg godt å være tilbake på kontoret igjen også!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.