Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Om Bill Watterson, seksåringer og tigere

Siden første gang jeg leste et Tommy & Tigern-blad en gang på midten av nittitallet har jeg vært stor fan av denne serien om en seksåring og tigeren hans, og jeg har lest hele serien mange ganger opp gjennom årene.

Jeg har så mange gode minner om Tommy og Tigern fra opp gjennom årene. Tommyball, romfareren Spiff, Tommys udugelighet med alt som hadde med skole å gjøre, de absurde snømennene han laget, måten han blir overfalt av Tigern hver gang han kommer hjem fra skolen. Jeg tenker på hvor mye moro de to kunne ha bare med en pappeske (den ble brukt både som tidsmaskin, duplikator, transmogrifiseringsmaskin og mye mer), Tommys motvilje til å stå opp tidlig på hverdagene, mens han i helgene gjerne var opp før hanen gol. Tommys livlige fantasi, som gjerne kunne inneholde alt fra dinosaurer, romvesener, naturkatastrofer, monstre under senga og mye, mye mer. Og ikke minst: vennskapet mellom de to hovedkarakterene. De kranglet også ofte, og spøkte med hverandre, men til syvende og sist var de alltid bestevenner.

Når man leser denne serien som barn, kan man le av alle ablegøyene til hovedpersonene, grimasene og actionsekvensene, mens som voksen oppfatter man i større grad noen av de mer subtile undertonene som gir serien en dypere mening. Folk med egne barn (eller i mitt tilfelle onkelbarn) kan også kjenne igjen en del trekk i måten Tommys fantasi og lek fungerer. Detaljer i serien som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere, ble plutselig mye morsommere etter at jeg har observert hvordan de to nevøene mine leker.

Selv om jeg ikke var som Tommy selv i det hele tatt da jeg var barn, vekker serien mange minner om min egen barndom. Det kan også ha noe å gjøre med hvordan serien følger årstidene, noe som blir veldig tydelig når man leser den fra start til slutt. Serien har en egen evne til å fange essensen i hver årstid, slik man husker den fra da man var barn, hvor alle sommere var varme og solfylte, og alle vintere hadde masse snø og minusgrader.

Bill Watterson tegnet Tommy og Tigern fra 1985 til 1995, og det er rart å tenke på at det faktisk har gått 25 år siden den ble nedlagt. Den er fortsatt akkurat like aktuell den dag i dag! Watterson tar opp tidløse temaer som alle kan kjenne seg igjen i, og stripene kan være dype og filosofiske, men forkledd som de elleville påfunnene til den seks år gamle hovedpersonen og hans tøytiger.

Utenom selve skrivingen og tegningen, gjorde Watterson spesielt to ting med denne serien som vitner om en stor kunstnerisk integritet fra hans side. Det ene var at han sa nei til å lisensiere den. Tross et vanvittig press fra både syndikatet som distribuerte serien, og ikke minst fra leserne, nektet han plent å gi tillatelse til å lage t-skjorter, kosebamser, krus, matbokser og så videre. Han mente at tegneserien burde stå for seg selv, og som kunstner ville han ikke gi fra seg kontrollen over sitt eget åndsverk. Ikke bare var det en lang og utmattende kamp for ham å stå imot alle de som pushet på for å få ham til å lisensiere serien, men gjennom å gjøre det ga han også avkall på gud-vet-hvor-mange millioner dollar i egen inntekt. Man kan jo bare tenke seg hvor godt en Tigern-kosebamse ville ha solgt! For ikke å snakke om skoledagbøker, lekefigurer, klesplagg, dataspill, animasjonsfilmer og så videre (ikke for det: Watterson har nok tjent godt bare på bøker og blader også).

Den andre tingen han skal ha stor respekt for, er at han ga seg mens han var på topp. Mange serieskapere gjør ikke det, og leserne må holde ut med en serie som gradvis stagnerer og etter hvert blir dårligere mens tegneren desperat kaver etter å melke den for nye vitser og poenger. Watterson gikk ikke i den fella, men ga seg før serien vippet over toppen. Ja, det er synd at det ikke finnes enda flere Tommy og Tigern-striper, men samtidig er jeg glad for at den bare ble bedre og bedre, og at den ble avsluttet på riktig måte, i stedet for at den forvitret og ble glemt før serieskaperen hadde vett til å avlive den. Tommy og Tigern er ikke en avdanket serie som “var god en gang i tiden”. Den er jevnt over knallbra fra start til slutt.

Bilde: Associated Press

Watterson har aldri vært glad i medias søkelys, og utrolig nok finnes det faktisk bare ett offisielt bilde av ham. I tiden etter at han sluttet å tegne Tommy og Tigern har han heller ikke gjort noe særlig utav seg, annet enn å gi ett og annet sjeldent intervju, gjerne i forbindelse med nye utgivelser av tegneserien hans. Han skrev et langt forord til utgivelsen “The Complete Calvin & Hobbes“, som samlet hele serien i tre bind, og kom ut i 2005. Det er også et 35-siders intervju med ham i boken “Exploring Calvin and Hobbes” fra 2015. Begge disse tekstene gir et godt bilde av hvordan Watterson selv tenkte rundt serien, og hvordan han opplevde seriens popularitet.

Ellers hadde han en gjesteopptreden i tre striper av Perler for Svin i 2014, som man kan lese om i Perler for Svin-tegneren Stephan Pastis sitt blogginnlegg fra rett etter at stripene ble publisert. Watterson tegnet også plakaten til Angoulême tegneseriefestival i 2015, men bortsett fra disse få tilfellene har vi ikke sett mye fra ham de siste 25 årene, og han har konsekvent nektet å bidra når noen har skrevet bøker eller laget dokumentarfilmer om ham eller serien hans.

Plakaten Watterson tegnet til Angoulême tegneseriefestival 2015.

Den kreative prosessen til Bill Watterson fulgte gjerne en månedslang rutine, og han prøvde alltid å ligge et par måneder foran skjema, for å ha en buffer hvis det skjedde noe. Han ga seg selv tre uker til å skrive striper for en hel måned, og brukte den siste uka til å tegne dem. Søndagssidene jobbet han med i helgene. Disse hadde andre frister, og ettersom de var i et større format, og i tillegg skulle fargelegges, var de betydelig mer tidkrevende å lage.

Selvportrett fra 1986.

Watterson har hevdet at produktiviteten hans var veldig varierende, og dette var grunnen til at han ga seg selv så mye tid som mulig til selve skrivingen. Når han først hadde funnet ut hva innholdet i stripene skulle være, gikk det relativt raskt å tegne dem. Resultatet etter tre ukers skriving var vanligvis rundt 30 striper i form av grovskisser og dialog i en notatbok. Den fjerde uken var det om å gjøre å rentegne og tusje så mye som mulig. Vanligvis prøvde han å få tegnet seks striper på en dag, og da satt han med det til han var ferdig, enten det tok seks eller seksten timer.

Tegneutstyret

I boken “Exploring Calvin and Hobbes” får vi et bilde og en beskrivelse av utstyret Watterson brukte da han tegnet serien:

Bilde: Billy Ireland Cartoon Library & Museum, hentet fra boken “Exploring Calvin and Hobbes”

1: Strathmore Bristol Board, 3-lags
Watterson pleide å tegne opp to striper på et ark i størrelsen 11×14 tommer (ca 28×35,5 cm).

2: Sirkelsjablong
Denne ble primært brukt til å tegne opp runde ruter, spesielt i søndagsstripene de siste årene.

3: Rød mekanisk blyant med 2H-bly
Watterson fikk denne av faren sin da han var guttunge, og brukte den gjennom hele tegnekarrieren. Legg også merke til den medfølgende blyantspisseren.

4: Rapidograph #2 med en .60 spiss.
Denne ble brukt til å streke opp rutene, og til teksting.

5: Ames Lettering Guide
Denne fiffige lille saken ble brukt til å streke opp hjelpelinjer for teksten. Man stikker blyanten inn i hullene, og drar hele saken langs en linjal for å få parallelle linjer med lik avstand til hverandre.

6: Penneholder
Watterson brukte denne til å tegne opp tekstboblene, samt skrive signaturen sin på stripene, og noen små detaljer, skravering etc. Han brukte det han hadde for hånden av splitter, og merket seg aldri hva de het.

7: Liten Sable-pensel
Kanskje det viktigste verktøyet til Watterson. Det var denne han brukte til å tusje alle tegningene i serien. Med penselen fikk han stor linjevariasjon, og en strek med mye liv.

8: White-out
Rett og slett for å dekke over feil.

Tommy og Tigern er i mine øyne en av de håndtverksmessig beste stripeseriene som noen gang er laget. Ja, det er mange bra serier der ute, men det er ingen som kommer i nærheten av den. Det er en ekstremt konsistent kvalitet over hele serien. Hver eneste stripe og søndagsside har perfekt komposisjon og timing, og balansen mellom tekst og tegninger er plettfri. I bunnen ligger det en helt vanvittig kreativitet, og tegningene er fulle av liv og lek. Selv i de dialogtunge stripene er det et samspill mellom tekst og tegninger som gjør at det ene aldri ville ha fungert uten det andre.

Dette var det siste vi så til Tommy og Tigern: Søndagssiden fra nyttårsaften 1995, og en perfekt avslutning på en perfekt tegneserie.

Jeg har ofte lurt på hva som skjedde med Tommy da han vokste opp. Var Tigern faktisk bare et kosedyr, og gikk det i så fall på ett eller annet tidspunkt opp for Tommy at bestevennen hans ikke var ekte? Hva driver Tommy med i dag? Nå er han vel omtrent på samme alder som faren hans var i serien, men jeg tviler på at han har gått i farens fotspor og blitt patentadvokat. Nei, Tommy er nok heller en kunstnersjel. Kanskje han ble skuespiller? Eller filosof? Det får vi nok aldri vite, men i det minste har vi 3160 seriestriper som gir oss et vindu inn i både Tommys og vår egen barndom.

Alle tegningene og bildene i dette innlegget er laget av Bill Watterson med mindre annet er oppgitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.