Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Montblanc-affæren

Engelskspråklige medier kalte det “Pen Gate”, men i Tyskland har det bare blitt kjent som “Die Montblanc-Affäre”. For mens norske politikere i årevis har – *host* – “misforstått” reglene for pendlerboliger, gjorde representantene i den tyske Forbundsdagen det samme med luksuspenner. Dette er historien om hvordan tyske politikere brukte nærmere €70 000 av skattebetalernes penger på gaver til seg selv.

Forbundsrådet er det tyske parlamentet (tilsvarende det norske Stortinget), og består av folkevalgte representanter. Antallet mandater varierer litt. I dag har de 736 seter, mens i valgperioden 2005-2009, som dette innlegget skal handle om, var de 614. Hver av disse representantene har et eget kontor, og en stab under seg. Hvert medlem av parlamentet har et fast årlig beløp til naturalytelser (som i 2009 var €12 000 pr år). Disse pengene skal også dekke kontorutstyr, rekvisita (kopipapir, penner, binderser, ringpermer osv.), samt utgifter til telefonbruk.

€12 000 skulle jo være mer enn nok til å utstyre et kontor i et år, uten at jeg vet noe om hvor mange ansatte som tilhører hvert kontor. Det er også en regel som sier at det man eventuelt ikke bruker opp i løpet av året, heller ikke blir overført til neste år. Med andre ord: hvis man ikke har klart å kjøpe kopipapir, Bic-penner, binderser og stiftemaskiner for godt over hundre tusen norske kroner i løpet av året, sitter man før jul med en god del penger som brenner i lommeboka, og som forsvinner hvis man ikke bruker dem opp. Det er retningslinjer for hva pengene kan brukes til (kontorutstyr, rekvisita, telefoni etc.), men utover det er det opp til hvert kontor hvordan de disponerer pengene. Hele systemet høres jo ut som en oppskrift på kreativ pengebruk i desember hvert år.

Bilde: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

Den tyske avisa Bild avslørte at 116 av de folkevalgte hadde brukt denne kontoen til å kjøpe inn 396 penner fra Montblanc i løpet av bare ti måneder i 2009. Til sammen hadde de brukt €68 000 på disse kjøpene.

Dette var jo en forholdsvis liten skandale sammenlignet med for eksempel det norske politikere står overfor i pendlerbolig-saken, men vi skal også huske at disse innkjøpene ble gjort midt i finanskrisa. Her i Norge slapp vi relativt billig unna krisa, men andre europeiske land, Tyskland inkludert, ble rammet mye hardere. Mange slet med å få endene til å møtes, og her satt de folkevalgte og handlet luksusvarer på skattebetalernes regning. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Det ble en ganske stor sak, som ble rapportert bredt i tyske aviser, og også i en del internasjonale medier. Det skulle likevel ta lang tid før man fikk vite noe særlig mer, ettersom Forbundsdagen nektet å gå ut med navnene på de som hadde kjøpt pennene. Bild endte opp med å gå til søksmål for å få tilgang til navnelista, og Forbundsdagens president, Norbert Lammert, brukte sju år på å slåss imot i diverse rettsaker (angivelig også dette på skattebetalernes regning). Det var først i 2016 Bild endelig kunne gå ut med navnene på de seks største synderne. De resterende 110 navnene fikk de aldri tilgang på.

Da avisa konfronterte de seks med det, valgte de – som de gode lederne de var – å legge mesteparten av skylda på sine ansatte. De fleste av dem påsto at de ikke hadde visst om disse innkjøpene i det hele tatt. Laurenz Meyer hevdet hardnakket at han heller ikke visste hva som hadde skjedd med de tolv pennene kontoret hans hadde kjøpt. Men han innrømmet at han noen dager etter at han forlot jobben i Forbundsdagen på mystisk vis fant en Montblanc-penn i en av flytteeskene fra kontoret sitt. Han ante ikke hvordan den hadde havnet der! Tenk det!

Bilde: Wolfgang Claussen, via Pixabay

Det var aldri meningen at man skulle bruke kontoen for naturalytelser til å kjøpe gaver, men Hans-Christian Ströbele sa han hadde kjøpt Montblanc-penner i gave til et par ansatte som hadde jobbet mye overtid, og på kontoret til Ronald Pofalla var det visstnok tradisjon at de ansatte fikk kjøpe Montblanc-penner til seg selv i julegave. I følge ansatte var dette også vanlig praksis på mange andre kontorer.

Det var også mange som bestilte Montblanc-produkter rett før valgdagen, kanskje for å tømme kontoen mens de fortsatt hadde mulighet, men også for å sikre seg et fint minne fra tiden i Berlin, i form av en eksklusiv fyllepenn, hvis de ble valgt ut av Forbundsdagen. Dette resulterte blant annet i at noen fikk pennene de hadde bestilt etter at de faktisk hadde forlatt kontoret for siste gang.

Til politikernes forsvar kjøpte de disse produktene fra et tysk selskap, så pengene gikk i det minste tilbake til den tyske økonomien, og støttet fyllepennindustrien som tross alt hadde sett sine bedre dager. Likevel, parlamentet bestemte i 2010 at det ikke lenger ville være lov å handle Montblanc-produkter fra kontoen for naturalytelser.

Det finnes heldigvis andre tyske merker som også lager gode penner. Mitt stalltips til nåværende tyske politikere er Pelikan. Ellers er jo både Lamy og Kaweco gode alternativer hvis man ikke ønsker å gå i den samme luksusfella igjen, men det spørs om de klarer å bruke opp de årlige tilskuddene med penner derfra.

Med alle Montblanc-pennene i sirkulasjon blant tyske politikere unngikk de i hvert fall å gå på den samme brøleren som Gro Harlem Brundtland gjorde i 1995. Hun tirret på seg alle landets fyllepennagenter da hun kom i skade for å signere Norges EU-søknad med en billig tusjpenn. Dette er en vanskelig balansegang for politikere…

Stor takk til David Ness, som tipset meg om denne saken.

Kilder

DW – German politicians spend tens of thousands on luxury pens
Handelsblatt – Montblanc Affair Could Smudge Lawmakers
Bild – Größter Raffke-Politiker enttarnt!
Bild – Schnorrer schieben es auf Mitarbeiter
Bild – Kritik an Lammerts Geheimniskrämerei
Wikipedia – Bundestag

Toppbilde: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

Print Friendly, PDF & Email
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.