Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – London Pen Show

Jeg var i London forrige helg, på London Pen Show. Det var en ny opplevelse for meg, og dette innlegget er en slags oppsummering av messa, og erfaringene jeg gjorde meg der.

Før jeg dro til Storbritannia hadde jeg tenkt litt gjennom hva jeg skulle se spesielt etter på messa. Jeg synes dette var vanskelig. På den ene siden hadde jeg noen penner på ønskelista, som jeg skulle se etter, men på den andre siden ville jeg gjerne ta ting litt som de kom også. Det kunne jo være at jeg kom over ting på showet som jeg ikke visste om fra før. Jeg bestemte meg også for et maksbeløp jeg ville gi meg selv lov til å bruke. Akkurat det tror jeg var lurt.

John Foyle hos St. Johns Pens.

En av tingene som sto øverst på ønskelista var en penn i Arco Bronze-celluloid. Dette er en celluloid som OMAS hadde, og som Leonardo kjøpte opp da OMAS gikk under. Det er ingen som vet hvordan man lager dette materialet lenger, så det er begrenset hvor mange flere penner som kan lages. Når Leonardo går tom på sitt lager, vil det ikke komme flere Arco Bronze-penner. Siden de kjøpte opp lageret fra OMAS har Leonardo brukt av dette materialet i flere modeller de har laget for Armando Simoni Club. Noe av det første som møtte meg innenfor døra på London Pen Show var standen til St. Johns Pens, som hadde noen ASC Gladiatore-penner i Arco Bronze. Jeg ble stående og snakke litt med innehaveren, men bestemte meg for å få et overblikk over utstillinen før jeg gjorde noen store innkjøp. Innerst inne tror jeg likevel jeg visste med en gang at jeg kom til å kjøpe en av ASC-pennene. En liten time etterpå var jeg tilbake hos St. Johns, og gikk derfra som den stolte eieren av en ASC Gladiatore Medio Arco Bronze.

ASC Gladiatore Medio Arco Bronze.

Jeg var også innom standen til Onoto Pens, og ble stående en god stund og snakke med en eldre herremann som viste meg de forskjellige pennene deres, og snakket litt om Onoto. Han viste meg blant annet en penn som er laget av metall fra et Spitfire-fly som kjempet under “The Battle of Britain”, og fortalte med et røveraktig smil at det riktignok er en tysk splitt som står i pennen, ettersom Onoto bruker Bock-splitter, men de snakker ikke så høyt om akkurat det. Han viste meg også de nye Onoto Magna-pennene, hvor de har replikert vakuummekanismen som Onoto gjorde kjent tidlig på 1900-tallet. Likevel, hvis jeg skulle hatt en Magna med gullsplitt og vakuumfylling ville det ha kostet meg rundt 800 pund, som jeg syntes var litt mye. Jeg gikk derfor videre.

Sarj Minhas – The One Man Pen Show.

Etter en stund kom jeg til en stand jeg hadde gledet meg veldig til på forhånd: Sarj Minhas, eller “The One Man Pen Show”, som han også er kjent som. Han reiser rundt på utallige penneshow rundt omkring i hele verden, og har med seg en enorm samling med dyre og eksklusive penner. Jeg tror ikke det var en eneste stålsplitt på bordet hans. Det var mye fint å se på her, men én penn skilte seg raskt ut for meg. Han hadde nemlig en Onoto Magna Tortoiseshell. Dette var en limited edition-utgave som Onoto kom med for noen år siden. Den ble kun laget i 100 eksemplarer, og forsvant ganske raskt fra markedet. Det er en penn jeg har siklet en del etter på nettet, og nå så jeg mitt snitt til å skaffe meg en. Som sagt så gjort.

Onoto Magna Tortoiseshell.

Ellers gikk jeg litt rundt og kikket nøye på de forskjellige standene. Jeg stoppet opp ved en splitt-spesialist som het John Sorowka, og fikk ham til å justere splitten på min Visconti Homo Sapiens London Fog. Pennen har alltid vært god å skrive med, men veldig våt og bred, så jeg ba Sorowka om å gjøre den litt tørrere og tynnere. Jeg tror ikke det tok ham stort mer enn et par minutter. Han bare bøyde litt på splitten, og etterpå var pennen helt perfekt.

En ting jeg la merke til var at det var veldig lite blekk og papir på utstillingen, i hvert fall i forhold til hva jeg hadde forventet. Hvorfor har ikke Diamine en egen stand under Storbritannias største penneshow, for eksempel? Veldig merkelig. Noe blekk var det likevel, og jeg endte opp med å kjøpe fem flasker Monteverde-blekk (som kostet 2 pund per stykk!), og fire flasker blekk fra det indiske merket Krishna. Jeg kjøpte også en flaske Onoto Sapphire Blue, som ser ut til å være laget av Diamine. Det er i hvert fall nøyaktig samme flaske som Diamine bruker på sine egne blekk.

Blekkene jeg kjøpte.

Før jeg dro fra showet fant jeg ut at jeg skulle se etter en penn til som sto langt opp på ønskelista, nemlig Leonardo Momento Zero Grande. Det var flere som hadde disse på utstillingene sine, men jeg endte til slutt opp tilbake hos St. John’s, og kjøpte en Grande i fargen “Dark Hawaii”, med gulltrim og stålsplitt.

Leonardo Momento Zero Grande Dark Hawaii.

Utstillingen strakte seg gjennom en lang korridor, samt et større konferanserom. Det tok ikke lang tid før det ble veldig mye folk, og tidvis litt vanskelig å komme seg bort til bordene og pennene man ønsket å se nærmere på. Etter tre timer begynte jeg å bli sliten, og jeg hadde vært gjennom hele utstillingen flere ganger. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til hotellet med varene jeg hadde kjøpt, samt spise og hvile litt.

Jeg tok en kort tur til innom penneshowet igjen på slutten av dagen. Da var det litt færre folk, og litt mindre trengsel. Noen av utstillerne begynte så smått å pakke sammen. Jeg tuslet bort til The Writing Desk sin stand. Der hadde jeg tidligere på dagen observert noen Esterbrook Estie-penner. Jeg hadde litt kontanter igjen som jeg ønsket å bruke opp, og jeg hadde lyst til å se nærmere på den nye Honeycomb-versjonen av Estien. Jeg oppdaget til min store fornøyelse at The Writing Desk hadde oversize-versjonen av denne. Dermed ble dagens siste pennekjøp raskt gjennomført.

Esterbrook Estie Honeycomb Oversize.

Hvilke erfaringer gjorde jeg meg under London Pen Show, og hva fikk jeg ut av turen?

Vel, for det første er det noe helt annet å kjøpe en penn av en fysisk forhandler i stedet for via en nettbutikk. Her hadde jeg mulighet til å snakke med folk som kan mye mer om disse pennene enn jeg selv, jeg kunne stille spørsmål, jeg kunne få se nærmere på den spesifikke pennen jeg ønsket å kjøpe. Ikke minst var det muligheter til å holde pennen, kjenne litt på balansen og hvordan den føltes i hånda. I noen tilfeller fikk jeg dyppe pennen slik at jeg kunne prøve å skrive med den, mens andre ikke tillot dette. Jeg blekket uansett opp alle pennene jeg kjøpte før showet var over, slik at jeg hadde mulighet til å gå tilbake med dem hvis de ikke skrev som de skulle.

Det var veldig mye folk i lokalet midt på dagen, så jeg tror det var en god idé å være der så tidlig som mulig, samt ta en pause midt på dagen og komme tilbake mot slutten.

På forhånd hadde jeg lest flere steder at det var lurt å ta med kontanter. Det er to grunner til dette. For det første var det mange av selgerne som ikke hadde mulighet til å ta imot betaling med bankkort. For det andre er det lettere å holde styr på sitt eget forbruk hvis man kun bruker kontanter. Jeg endte til slutt opp med å bruke både kontanter og kort. Litt av grunnen var at jeg rett og slett ikke var komfortabel med å gå rundt med såpass mye cash. Ikke minst, hva skulle jeg gjøre med alle de pengene dersom jeg endte opp med å ikke bruke så mye som jeg hadde regnet med? Jeg tok derfor ut ca en tredjedel av budsjettet mitt i kontanter, og satset på at det ville være mulig å betale resten med kort. Den planen fungerte veldig fint, men gjorde det enda vanskeligere å holde styr på hvor mye jeg hadde brukt, og hvor mye jeg hadde igjen. Jeg skrev derfor ned i en liten notatbok hver gang jeg brukte penger på showet. Dermed fulgte jeg med på forbruket kontinuerlig. Jeg er helt udugelig når det kommer til penger, så for meg var det viktig å kontrollere dette underveis, og å notere på denne måten fungerte veldig bra. Jeg endte til slutt opp med å gå litt over budsjettet jeg hadde satt på forhånd, men ikke så mye at det gjorde noe. Hvis jeg ikke hadde fulgt med underveis kunne jeg nok fort ha brukt mye mer.

Jeg hadde kanskje trodd på forhånd at det ville være flere tilbudspriser enn det var, men jevnt over måtte man stort sett ut med fullpris for det meste. Unntaket var flaskene med Monteverde-blekk til to pund per stykk. Ellers så jeg en veldig fin Conklin-penn rett etter at jeg kom til en bra pris, men da jeg gikk tilbake senere og prøvde å finne den igjen var den søkk borte. Jeg fant ut da jeg leste et blogginnlegg på UK Fountain Pens at det var han som hadde endt opp med den.

Det er lett å se seg litt blind på shopping-aspektet med en messe som dette, men det viktigste er jo til syvende og sist å møte andre likesinnede, og utveksle erfaringer. Selv er jeg litt introvert, og må av og til tvinge meg selv til å ta kontakt med folk og spørre om ting. Ettersom det sosiale aspektet med det ikke alltid kommer helt naturlig for meg merket jeg også under penneshowet at jeg potensielt kunne fått enda mer ut av det hvis jeg hadde vært flinkere til å oppsøke de sosiale situasjonene, og ta initiativ til samtaler med folk. Likevel, dette var mitt første penneshow, og jeg føler i ettertid at jeg fikk mye ut av det, og at turen var vel verdt det. Så kan heller målet være å bli litt mer varm i trøya hvis jeg drar igjen neste år.

Jeg ble så oppslukt i utstillingene at jeg nesten glemte å ta bilder underveis, så jeg beklager at det er veldig lite bilder i dette innlegget. For de som vil se mer bildemateriale fra messa anbefaler jeg videoene til Penultimate Dave på Youtube. Han har tre videoer der hvor han går rundt på pennneshowet og filmer. De gir et veldig godt inntrykk av hvordan det var.

Jeg anbefaler alle penneentusiaster å prøve å komme seg på en pennemesse, enten man har mulighet til å bruke masse penger eller ikke. Det er uansett veldig gøy å se hva som finnes, få prøve ting, snakke med folk, og lære mer om hobbyen. Kan det forøvrig tenkes at tiden begynner å bli moden for en norsk pennemesse?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *