Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Kulepennkongen Milton Reynolds

Når man søker i gamle avisarkiver etter navnet “Milton Reynolds”, finner man artikler i de fleste norske aviser som spesielt omtaler to spesifikke hendelser. Den ene skjedde i 1947, da han med sitt fly “The Reynolds Bombshell” fløy jorden rundt på 78 timer og 55 minutter, hvilket var ny rekord på den tiden. Den andre saken som ble rapportert bredt i norske aviser var søksmålet mot den norske pennefabrikken hans våren 1949.

Milton Reynolds’ befatning med penner satte store spor, og tross at mannen selv bare holdt på i pennebransjen i en fireårsperiode, har han blitt en legende, og kanskje en av de største personlighetene i bransjens historie. Men hva gjorde den amerikanske globetrotteren og businessmannen for å sikre seg denne statusen, og på hvilken måte ble han en del av den norske pennehistorien? Det skal vi se på i dette innlegget.

Kulepennens fødsel

Før vi begir oss ut på Reynolds sin historie, er det viktig å vite litt om bakgrunnen. Dette er nemlig også historien om kulepennen. Den første patenten på en kulepenn ble faktisk tatt ut så tidlig som i 1888, da John J. Loud prøvde å konstruere en penn som kunne skrive på ujevne underlag, som tre, lær og grovt papir. Pennen skrev derimot ganske dårlig på vanlig papir, og dette begrensede bruksområdet gjorde at den aldri ble satt i produksjon i større skala. Årene gikk, og Louds patent utløp i stillhet.

László Bíró fotografert i 1978.

Det var flere som eksperimenterte med ulike varianter av kulepenner i årene som fulgte, men ingen som lyktes med å lage en noenlunde pålitelig penn før den ungarske avisredaktøren László Bíró fikk en idé. Han irriterte seg over den lange tørketiden til fyllepennblekk, og var lei av alle flekkene etter å ha dratt vått blekk utover papiret han skrev på. Han la merke til at blekket som ble brukt til trykking av aviser tørket mye raskere. Sammen med broren sin begynte han å eksperimentere med lignende blekk, og tok i 1938 ut en patent på en fungerende kulepenn. I 1941 flyktet de to brødrene fra Europa, og endte opp i Argentina, hvor de etter hvert grunnla selskapet “Bíró Pens of Argentina”, og begynte å selge kulepenner. Sommeren 1945 inngikk selskapene Eversharp og Eberhard Faber et samarbeid om å kjøpe rettighetene til å produsere og selge Bíró-pennene i USA. Og det er omtrent her Milton Reynolds kommer på banen.

Milton Reynolds

Milton Reynolds var 53 år i 1945, og bak seg hadde han en lang og noe broket karriere som businessmann. Han hadde prøvd seg i flere ulike bransjer, og hadde opplevd både opp- og nedturer. Han reiste mye i Sør-Amerika på 40-tallet, og det var under en tur i Buenos Aires han for første gang kom over en Bíró-penn. På dette tidspunktet var han i en karrieremessig bølgedal. Han hadde noe penger på konto etter å ha gjort en deal som involverte meksikanske sigarettennere, men han var på utkikk etter noe nytt og innbringende å ta seg til. Reynolds var av typen som grep enhver businessmulighet han fikk, og han så umiddelbart et potensiale i kulepennene. Dette var en gylden sjanse til å komme seg tidlig inn på et stort marked. Det faktum at Bíró hadde inngått avtale med Eversharp stoppet ikke Reynolds. Han kjøpte en håndfull penner, og tok dem med tilbake til USA.

Han skjønte nok at han måtte være rask hvis han skulle utnytte denne muligheten. Han plukket pennene fra hverandre, og fikk i hui og hast konstruert en ny penn basert på den samme teknologien. For å slippe unna patenten til Bíró, ble blekkflyten i Reynolds sin penn styrt av tyngdekraft (Bíró-pennene på sin side brukte kapillærkraft til å få blekket ned til kula). For å få en kulepenn til å fungere med tyngdekraft, måtte Reynolds utvikle et tynnere blekk, som han kalte “SatinFlo”, og dette førte igjen til at pennene hans var mer utsatt for lekkasjer. Reynolds tok seg imidlertid ikke tid til å fikse disse problemene.

Han hadde et annet foretak (Reynolds Printasign), som solgte utstyr for å lage skilt, og gjennom dette selskapet hadde han mange kontakter med store varehuskjeder i USA. Han brukte disse kontaktene for alt de var verdt, og bevæpnet med kun én prototype av pennen sin, overtalte han eieren av Gimbels Department Store til å bestille 50.000 penner før produksjonen i det hele tatt var i gang. Han stablet sammen en fabrikk i en ombygd tennishall, kjøpte inn billige materialer fra militære overskuddslagre (som det var mer enn nok av på sensommeren 1945), og klarte å få pennen sin på markedet før Eversharp.

Reklame fra høsten 1945.

Kulepennhysteriet vinteren 45-46

Pennen ble lansert med pomp og prakt hos Gimbels på Manhattan den 29. oktober 1945. Amerikanerne var fortsatt i gledesrus etter at Japan hadde kapitulert en og en halv måned tidligere, og USA hadde bare så vidt kommet seg ut av den store depresjonen før krigen rammet. Kjøpekraften og -iveren var sterkere enn den hadde vært siden slutten av 20-tallet, og Reynolds skjønte at førjulssalget i 1946 kom til å bli noe utenom det vanlige. På morgenen den 29. oktober ble Gimbels nærmest stormet av 5000 elleville kunder som ønsket å sikre seg tidenes første kommersielle kulepenn. Politiet i New York måtte sette inn 50 politibetjenter for å kontrollere massene.

Reynolds visste å sko seg på pennens popularitet. Til å begynne med kostet det ham ca. 80 cents å produsere én penn, men han solgte dem for $12,50. Dette var ikke billige penner. I dagens verdi tilsvarer det omkring 185 dollar. Etter hvert som han økte produksjonen, gikk hans egne kostnader ned til 8 cent per penn, uten at han endret salgsprisen.

Eversharp likte naturligvis ikke dette, og følte at Reynolds hadde brutt seg inn på deres jaktmarker. De lanserte snart sin egen kulepenn, og i samme vaset saksøkte de Reynolds for patentsvindel. Reynolds på sin side saksøkte dem tilbake for å prøve å hindre ham i å selge produktene sine. I amerikanske aviser ble dette betegnet som “The Pen Wars”. De to søksmålene var for samme beløp, og kansellerte hverandre, men i kampens hete fikk begge selskapene bøttevis med verdifull PR.

Markedet bare vokste og vokste, og Reynolds klarte ikke å dekke etterspørselen. Han begynte derfor å selge gavekort i stedet, som kunne veksles inn i penner på et senere tidspunkt. Den første dagen solgte han gavekort for 100.000 dollar, og dette hjalp ham å utvide driften. Tre måneder etter lanseringen av den første pennen hadde han 800 ansatte i fabrikken, som produserte 30.000 penner hver eneste dag. Her var det bare å smi mens jernet var varmt, og Milton Reynolds lå ikke på latsiden. Han designet flere pennemodeller, og formelig kastet dem ut på markedet. Han kom blant annet med en penn uten hette, hvor du vred på grepseksjonen for å ta spissen ut og inn.

Det var ikke nødvendigvis kvaliteten som gjorde reynoldspennene populære. De representerte noe nytt og spennende, og hadde catchy slagord i reklamene. Likevel, i løpet av de første få månedene etter at pennen ble lansert, var det over 100.000 penner som ble byttet på grunn av feil, men kundene var likevel storfornøyde så lenge de faktisk fikk byttet pennene. Mange opplevde også å få ødelagt skjorter og jakker fordi, som den norske avisen Friheten skrev ti år senere “gikk man med en Reynoldspenn i brystlommen, hadde vesken en tendens til å utvide seg av kroppsvarmen, hvorfor det iblant hendte at pennen eksploderte med et stille plask”. Det var flere som sendte fakturaer til Reynolds for å få dekket tap av klær. Blekket lot seg ikke vaske ut (et av slagordene til Reynolds var “It writes under water!”). Selskapet hadde garanti på pennene, men tok ikke ansvaret for ødelagte klær, og eventuelle klager ble fullstendig overkjørt av alt reklamerabalderet til Reynolds.

Han var nemlig en ekspert på markedsføring, og ga blant annet pengepremier til de butikkene som hadde de beste vindusutstillingene med pennene hans. Han sørget for å gi penner til kjendiser, idrettsutøvere, politikere og andre som han visste ville bruke pennene i det offentlig. Han sendte også en boks med 200 penner til president Harry Truman, med teksten “I swiped this from Harry S. Truman” på. Truman begynte å gi bort pennene som morsomme gaver til ambassadører og andre dignitarier, og mange mener at tradisjonen med å gi bort presidentenes signeringspenner startet her. Bare et halvt år etter lanseringen av den første pennen, fikk man kjøpt Reynolds-penner i 37 forskjellige land, og Milton selv var for lengst blitt mangemillionær.

Milton Reynolds (til høyre) sammen med president Harry Truman og resten av mannskapet på The Reynolds Bombshell etter å ha satt ny rekord på jorden-rundt-flyvningen i 1947.

Reynolds Bombshell

Reynolds skjønte tidlig at dette ikke kom til å bli en varig suksess for ham. Så snart de store pennemerkene som Eversharp, Parker og Waterman’s kom på markedet, hadde de mulighet til å produsere billigere penner, og trolig av bedre kvalitet enn hans egne. Reynolds sin genialitet og sleiphet lå i måten han utnyttet perioden rett etter verdenskrigen på, og kastet seg hodestups ut i markedet før noen andre rakk å reagere. Da han kjente at det begynte å lugge, hadde han alltid et nytt påfunn på lur, og det var her jordomflyvningen hans i 1947 kom inn i bildet. Han kjøpte et kassert B-26 bombefly fra det amerikanske forsvaret, og bygde det om til rekordforsøket. Han døpte flyet “The Reynolds Bombshell”, og annonserte høyt at han tenkte å slå rekorden som Howard Hughes hadde satt i 1938. På alle mellomlandingene i løpet av turen sørget han for å dele ut penner til samarbeidspartnere og andre som måtte befinne seg i nærheten. Han timet turen med lanseringen av en ny pennemodell kalt “The Reynolds Rocket”, og brukte rekorden for alt den var verdt til å promotere pennen. Senere lanserte han også en penn som var oppkalt etter flyet (“The Bombshell”). Denne skrev med to farger, og var en aldri så liten sensasjon da den kom.

I følge reklamene kunne Rocket-pennen skrive i 15 år uten å måtte fylles på nytt. Denne pennen var blant annet inspirasjonskilden til sangen “Rocket in My Pocket”, som har blitt innspilt av flere artister gjennom årene, deriblant Jimmy Lloyd i 1958:

Reynolds skjønte som sagt at de store amerikanske pennemerkene snart ville yte konkurranse om det amerikanske markedet, og her fikk han helt rett. Det tok ikke lang tid før markedet flommet over av ulike kulepenner, og når ikke Reynolds hadde monopol på kulepennmarkedet lenger begynte prisene å stupe. Penner som i 1945 kostet 15 dollar, kunne kjøpes for under én dollar bare et par år senere. Men Reynolds visste råd. Han begynte å rette blikket over Atlanteren og til Europa. Han kjøpte et stort slott i Frankrike, og brukte det som hovedkvarter for det europeiske selskapet sitt. Det tok ikke lang tid før han hadde opprettet pennefabrikker i både Frankrike, Nederland, Italia, Spania, Sverige og Norge.

Norsk Reynolds A.S.

Den norske fabrikken startet prøvedrift på senhøsten 1947, og sommeren 1948 var mange norske aviser fulle av optimisme. De skrev:

“En gledelig begivenhet for norsk industri har funnet sted i disse dager, idet verdens største pennefabrikk, Reynolds International Pen Co., Chicago, etter flere måneders prøvedrift har overført en del av sin produksjon til Norge.
En ny norsk industri er derved oppstått, en valutabesparende industri, som kan føre mange goder med seg.
I spissen for det amerikanske selskapet, som i de siste to år har levert over 50 millioner penner, står mangemillionæren og pennekongen Milton Reynolds, kjent ikke minst for sin jorden-rundt-flyging i 1947 på ny verdensrekord 3 dager, 6 timer og 55 minutter.
Den nye norske fabrikken lager sine penner med kostbare spesialmaskiner, som har en utrolig presisjon. Rasjonelle metoder og massefabrikasjonen gjør at pennene nå kan sendes ut til utrolig lav pris, men med bibehold av sin høye kvalitet.
Selve kulespissen innføres ennå fra Amerika, men holderen, sammensetningen etc. utføres her hjemme, likeledes all service, reparasjoner og fornyelser. Fabrikken har foreløpig en kapasitet på 5000 penner pr. dag – et tall som snart gjør det mulig også å eksportere penner fra Norge.
Blekket som anvendes, er helt lysekte og er derfor i motsetning til mange andre patentpenner – tillatt til underskrift på alle slags dokumenter.
Det er all grunn til å hilse dette nye samarbeid mellom amerikansk teknikk og norsk produksjon velkommen.”

Den “utrolig lave prisen” som avisene siktet til var nok en definisjonssak. En fyllepenn med gullsplitt var ikke nødvendigvis noe dyrere enn en Reynolds-penn til å begynne med. I 1947 kostet en Reynolds Rocket kr. 29,80 her til lands. Sommeren 1948 lanserte de “Reynolds Flyer”, til kr. 15,-, men det ble også antydet senere at Prisdirektoratet hadde vært inne i bildet og hindret fabrikken i å ta en høyere pris. Likevel, pennene var populære, og salget gikk godt. Gleden og optimismen skulle dog være kortvarig.

Rolf Ragnar Lie

Lederen for Norsk Reynolds A.S. het Rolf Ragnar Lie, og var en forholdsvis omstridt person i Norge i etterkrigstiden. Han ble etterforsket under Landssvikoppgjøret for å ha profittert stort på krigen, men klarte til slutt på ett eller annet vis å sno seg unna straff. Etter krigen reiste han mye rundt i Europa, og giftet seg etter hvert med en tysk enke som også var god for flere millioner kroner. Så ble han altså disponent i Norsk Reynolds. En annen interessant faktaopplysning her er at en av de som hadde jobbet for Landssvikoppgjøret, og faktisk vært etterforsker på Lie sin sak, også endte opp som kollega med Lie i ledelsen av den nye pennefabrikken. Dette kom fram i media i oktober 1948, da Lie ble arrestert under mistanke om å ha unndratt fiendtlig formue fra registrering. Han ble løslatt samme dag, men med daglig meldeplikt, og det ble lagt beslag i hans egen og konas formue. På dette tidspunktet hadde Lie solgt 100.000 kulepenner til en pris av kr. 25 per stykk, og 200.000 Flyer-penner til 15 kr. stykket, og media spekulerte i hvordan han hadde betalt de nødvendige avgiftene for disse pennene til moderselskapet, som naturligvis skulle ha sin del av kaka. Det ble sådd tvil om hvorvidt norske banker hadde gått med på å overføre såpass store beløp ut av landet, og mange spekulerte i om Lie hadde utestående midler fra forretninger i Amerika, eller om avgiftene til Reynolds International i det hele tatt var blitt betalt. “Får Norge millionutgifter på kulepennene?” spurte avisa Arbeidets Rett 18. oktober 1948, og dette ble starten på en lang rekke skandaler for Norsk Reynolds, som skulle gå i oppløsning under et år etter at de hadde startet virksomheten i Norge.

En måned senere satte Prisdirektoratet i verk en aksjon mot selskapet, under mistanke om at de hadde gitt uriktige opplysninger om kostnadene ved penneproduksjonen, og solgt pennene for en langt høyere pris enn de hadde tillatelse til. 3. desember ble Norsk Reynolds avviklet etter en generalforsamling, men lederne måtte fortsatt stå ansvarlige for selskapets svindel. I januar 1949 skrev VG at “I fremtiden vil det ikke bli godkjent høyere pris på disse kulepennene enn 3 kroner pr. stykke, og det er da sannsynlig at fabrikasjonen faller bort for Norges vedkommende”. Det ble også varslet en rettsak, og antydet at selskapet hadde hatt en merfortjeneste på over 1,5 millioner kroner på de pennene som hadde blitt solgt. Mange aviser påpekte også at de samme pennene som hadde kostet 25 kroner i Norge, bare kostet 2 kroner i USA. Og det er her vi kanskje også enser hvordan Milton Reynolds drev sine forretninger, for Rolf Lie hevdet at det ble betalt en avgift pr. penn til amerikanerne på 8,75 kroner. Avgiften Norsk Reynolds betalte til moderselskapet for å produsere pennene i Norge var altså alene over fire ganger så høy som salgsprisen på pennene i USA.

Reaksjoner i media

Leserinnleggene lot ikke vente på seg, men det var vel så mye kritikk mot Prisdirektoratet som mot Norsk Reynolds. I slutten av januar sto dette på trykk i Østlandets Blad:

“Kulepennen som ble solgt til dobbelt pris. FORDI EKSPERTENE I PRISDIREKTORATET LOT SEG LURE.

I saken mot “Reynolds Company A.s.” og “A.s. Norsk Reynolds” er det klart demonstrert hvor håpløst ineffektiv Priskontrollen er. Det foreligger her en offisiell innrømmelse av at Prisdirektoratet er blitt lurt til å fastsette en pris som er 5 – fem – ganger høyere enn hva prisen burde ha vært.

Det uavhengige tidsskrift “Farmand” som setter søkelyset mot denne saken, mener at den er så meget mere skandaløs som de fleste nordmenn som har vært i U.S.A. etter krigen, har kunnet fortelle at prisene har falt uten stans. Kulepenneventyret har vært omtalt i en rekke kjente tidsskrifter, bl. a. “Time”, så det er ingen unnskyldning for Prisdirektoratets folk til ikke å kjenne prisfallet. Allerede i mars 1947 kunne “Farmand” fastslå at prisene var falt fra de opprinnelige 18 dollar ned til 69 cents. Hvis noen vil påstå at det er snyteri å ta 18 dollar for en gjenstand som noen måneder etter koster 69 cents, er vi ganske uenig, skriver bladet. Bortsett fra at 3 av de 18 dollarne representerer luksusskatt, gjelder dette et nytt produkt, og det er i virkeligheten et stort kompliment til den fri konkurranse at den kan drive ned prisen på et produkt så raskt og sterkt.”

Mange ga uttrykk for synspunktet at man heller burde hatt fri konkurranse i Norge enn et Prisdirektorat, fordi konkurranse mellom flere selskaper ville presse prisen ned. Men i Telemark Arbeiderblad var det en leser som poengterte at “Da kulepennsvindelen blei avsløra, heitte det såleis at “slik blei det når det ikkje var fri konkurranse”. At det knapt er rom for nokon fri konkurranse om eit verdenspatentert produkt, blir ikkje nemnt noko om”.

Rettsaken

Rettsaken sto i april 1949, og Oslo byrett dømte Reynolds skyldig på alle punkter. Selskapet ble idømt en inndragning på litt over 1,5 millioner kroner for ulovlig oppnådd merpris. I tillegg fikk lederne Rolf Ragnar Lie, Gunnar Solvang og Kjell Borchgrevink både bøter og fengselsstraffer. Reynolds International erkjente seg ikke villig til å betale, og saken ble antakelig anket, for i desember 1949 kom det nye avisoppslag hvor det ble sagt at alle parter var frifunnet, bortsett fra Rolf Ragnar Lie, som fikk en bot på 1000 kroner pluss 500 kroner i saksomkostninger. Det er uvisst hvilke opplysninger som hadde kommet fram i mellomtiden, og som førte til denne frifinnelsen.

Reynolds historie i Norge ble med andre ord kortvarig. Den startet opp mot slutten av 1947, oppleve en stor suksess på sensommeren 1948, og kollapset gjennom en rekke skandaler knyttet til både landssvikeren som ledet selskapet, og ikke minst denne merpris-saken. Så snart rettsakene var over, sluttet også det norske Reynolds-eventyret. Men hva skjedde videre med moderselskapet?

Eventyret er over

Milton Reynolds innså raskt at kulepenneventyret var over, og så snart det første hysteriet ga seg, var det ikke lenger like mye penger å hente. Da var heller ikke Reynolds selv så interessert i å holde på med det lenger. Han hadde tjent seg søkkrik på det korte blusset fra 1945-49, men følte ikke lenger at han hadde mer å hente, eller at han var i stand til å konkurrere mot de store pennefabrikkene som nå oversvømte markedet med billigere kulepenner. Han delte opp selskapet, og solgte det i 1949. Reynolds European ble solgt til et konsern i Frankrike, som fortsatte å produsere penner. Penneproduksjonen ble senere flyttet til India, og indiske Reynolds lager fortsatt penner den dag i dag. Det franske Reynolds-selskapet eksisterer også fortsatt, men jobber i dag med produksjon av metallplater.

Den amerikanske delen av selskapet ble solgt til de amerikanske myndighetene, som døpte det om til “The Reynolds Construction Company”, og brukte det som et skallselskap for å kunne overføre midler til fremmede nasjoner som de ikke ville være åpne om i offentligheten. Mange av delene til Reynolds Rocket-pennene ble laget av et firma i Chicago som het Fisher-Armour Mfg. Dette firmaet var eid av Paul C. Fisher, som senere bestemte seg for å prøve å forbedre Rocket-pennen, og en del år senere endte opp med å utvikle The Fisher Space Pen.

Og Norge? Vel, Norge hadde en fyllepennkrise mot slutten av 40-tallet, delvis fordi Stortinget vedtok å ikke gi lisenser til import av fyllepenner i 1949, for det ble jo produsert så mange kulepenner her til lands. Problemet var bare at de fleste av disse pennene ble produsert av Reynolds, som ikke eksisterte lenger. Krisen førte til en omfattende smuglervirksomhet til landet av billige og dårlige fyllepenner, og ledet etter hvert til opprettelsen av flere fyllepennfabrikker i Norge, deriblant Den Norske Fyllepennfabrikk, Dorn og OMON.

Milton Reynolds selv pensjonerte seg, og trakk seg tilbake til en enorm eiendom han hadde kjøpt i Mexico. Han gjorde noen investeringer senere også, blant annet i iransk olje, og Syntex, det første selskapet som begynte å produsere p-piller. Han fortsatte også å reise mye rundt omkring i verden, og døde i 1976. Reynolds rakk å gjøre mye i løpet av livet og karrieren. Alt fra kjøp og salg av brukte bildekk, prefabrikerte hus, sigarettennere, og utstyr for å lage skilt (Reynolds Printasign ble forøvrig kjøpt av sønnen hans i 1950, og holdt det gående i et par generasjoner). Han var flyver og eventyrer, men det var nok som kulepennkonge han nådde høyden sin, om enn bare i noen få etterkrigsår. Han var en hensynsløs opprører, som røsket penneindustrien opp med rota, herjet med den, og satte sin egen agenda. På godt og vondt. Og han forsvant fra bransjen igjen like fort som han dukket opp.

Kilder

Tittelbilde: Mr Milton Reynolds, arrived by Tasman flying boat. June 07, 1946. (Photo by Frederick John Halmarick/Fairfax Media via Getty Images).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.