Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Hvem fant opp fyllepennen?

Det er ikke så lett å si hvem som fant opp fyllepennen. Pennen gikk gjennom en lang utvikling, og en rekke små tilpasninger gjennom hele 1800-tallet som til slutt tok den fra fjærpenn og penneholder, til det vi i dag kaller fyllepenn. Før vi ser nærmere på hva som kan omtales som tidenes første fyllepenn, må vi derfor se litt på hvordan vi definerer begrepet “fyllepenn”.

Hva er en fyllepenn?

Man skulle tro noe slikt som en fyllepenn er enkelt å definere, men som jeg var inne på i artikkelen Kjært barn har mange navn tidligere i vår, er ikke det nødvendigvis tilfellet. Engelskspråklige ordbøker, som Collins Dictionary, Merriam-Webster og Cambridge Dictionary er dog ganske enige med hverandre, og alle tre omtaler fyllepennen som et skriveredskap med et blekkreservoar som kontinuerlig mater blekk til spissen.

På norsk derimot, er det litt løsere definert. Det norske akademis ordbok skriver at en fyllepenn er en “penn med blekkpatron som automatisk gir blekk til splitten“, mens UiBs ordbok og Den store norske bokmålsordboka bare beskriver den som en “penn med blekkbeholder“. En litt mer utførlig beskrivelse finner vi i Store norske leksikon: “En fyllepenn er et skriveredskap som har en beholder for blekk i skaftet. Gjennom tynne kapillar-rør står beholderen i forbindelse med pennesplitten, som tilføres blekk ettersom det forbrukes“.

La oss for denne artikkelens skyld bruke definisjonen fra Store norske leksikon. Dette er også den samme som de tre engelske ordbøkene jeg nevnte. Fyllepennen er da et redskap som må oppfylle to kriterier:
1. Den må ha et innebygd blekkreservoar.
2. Den må ha en løsning som forsyner spissen kontinuerlig med blekk fra reservoaret, i form av en blekkleder eller lignende.

Den spede begynnelse

En av de første kjente kildene som omtaler en penn med blekkreservoar, er den islamske skribenten Al-Qadi al-Nu’man. På midten av 900-tallet etter Kristus skriver han at fatimidekalifen Al-Mu’izz li-Din Allah forlangte å få en penn som ikke sølte blekk på hendene og klærne hans. Staben hans skal angivelig ha fått laget en penn som hadde et reservoar, og som kunne holdes opp ned uten å lekke. Hvordan denne pennen var konstruert, og hvor godt den fungerte, er vanskelig å vite. Det er uansett lite trolig at den lignet på det vi i dag kaller fyllepenner.

Leonardo Da Vinci (1452-1519) tegnet et design av en reservoarpenn i en av notatbøkene sine. Det er imidlertid usikkert om han noen gang faktisk fikk laget en slik penn. Enkelte forskere har lagt merke til at Leonardo hadde veldig jevn og konsistent blekkflyt i mange av notatbøkene sine, og mener dette kan tyde på at han brukte et annet redskap enn de mer ujevne fjærpennene man hadde på den tiden. Kunstneren Amerigo Bombara laget i 2011 noen fysiske eksemplarer av Leonardos pennedesign, og man har gjennom dette fått bekreftet at enten den gamle mesteren faktisk brukte slike penner selv eller ikke, så fungerte i hvert fall designet hans. Leonardos penn har ikke en splitt, slik vi er vant til på moderne fyllepenner, men et rundt forstykke med flere tynne renner som går ned mot spissen. Pennen kombinerer kapillærmekanikk og gravitasjon, og tar hensyn til flyten av både luft og blekk, slik at pennen skriver jevnt.

Rekonstruksjon av Leonardo Da Vincis penn. Bilde: Viterbo News 24.

På 1600- og 1700-tallet var det flere som eksperimenterte med reservoarpenner. Begrepet “fountain pen” dukker også opp for første gang i denne perioden, og ble etter hvert en vanlig betegnelse for alle typer penner man ikke trengte å dyppe jevnlig i blekk. Den tyske oppfinneren Daniel Schwenter beskrev i 1636 en penn laget av fjær med en blekkbeholder. Man kunne klemme på den for å lede blekket gjennom en tynn kanal ned til spissen.

1800-tallet og utviklingen av fyllepennen

De første patentene på noe som kunne ligne en moderne fyllepenn begynte å dukke opp tidlig på 1800-tallet. I 1809 tok Frederick Fölsch patent på sin reservoarpenn, som hadde en løsning med en metallfjær og en trykknapp som du kunne bruke for å pumpe blekk ned mot splitten. Samme år utviklet Joseph Bramah en primitiv blekkleder som var laget av en korkbit med en liten kanal innskjært. Funksjonaliteten var antakelig noe begrenset, men den viste vei for senere blekkledere.

Frederick Fölschs reservoarpenn.

I 1819 kom John Scheffer med en patent på sin “Penographic”. Den var laget av metall, med et blekkreservoar i et organisk materiale. Ved å trykke på en knapp på siden av pennen klemte man blekk ned gjennom et tynt rør mot spissen.

Scheffers “Penographic”.

Rumeneren Petrache Poenaru tok i mai 1827 patent på en “Plume sans fin” (“Penn uten ende” på norsk). Han studerte i Paris, og var lei av å måtte dyppe pennen i blekk hele tiden da han satt og skrev. Poenarus penn var laget av en stor gåsefjær, og hadde blekkreservoar, men ikke noen form for mater som justerte forholdet mellom luft og blekk inni pennen. Det er derfor usikkert hvor pålitelig denne pennen var. Antakelig måtte man også her klemme på den for å lede blekket ned til spissen, og ettersom hele pennen var laget av gåsefjær var den sannsynligvis heller ikke så veldig holdbar.

Poenarus patent fra 1827 på en “Plume sans fin”.

I 1832 kom den første patenten på en penn med innebygd fyllemekanisme. Denne var det J. J. Parker som sto for (ingen relasjon til den senere så kjente Parker Pens). Pennen hadde en stempelmekanisme som sugde blekk opp. Men det var fortsatt et stykke å gå før man fikk en penn som kontinuerlig matet blekk fra reservoaret og ut til splitten.

J. J. Parkers penn med stempelfylling.

Tre essensielle oppfinnelser

Utover 1800-tallet var det mange flere som patenterte nye løsninger for å forbedre design og brukervennlighet på penner som dette, men det var tre viktige oppfinnelser som måtte til før fyllepennen kunne få den formen den har i dag:

Frittflytende blekk

Blekkene som fantes på markedet tidlig på 1800-tallet egnet seg dårlig for fyllepenner. Produksjonsprosessene på den tiden klarte ikke å filtrere ut alt av sedimenter, og selv om dette ikke hadde så mye å si når du dyppet pennen i blekket, ville disse blekkene raskt tette de tynne rørene og kanalene i en fyllepenn. Rundt midten av 1800-tallet begynte man sakte men sikkert å forbedre produksjonsutstyret og -rutinene for blekk, og blekkene fløt bedre og bedre. Men de var fortsatt veldig korrosive, og dette begrenset materialene man kunne lage pennene av. Mange penner ble laget av gull, som raskt ble veldig dyrt. Andre penner var laget av glass, som lett kunne knuse.

Ebonitt

I 1851 klarte Nelson Goodyear å finne en metode for å lage hardgummi, også kalt ebonitt eller vulkanitt. Ikke lenge etter begynte man å masseprodusere dette materialet. Ebonitt var laget av naturlig lateks og svovel, og resultatet var et sterkt materiale som ikke korroderte i kontakt med blekk. Ebonitt var dessuten mye billigere enn gull, og ikke minst lettere å jobbe med for de som laget pennene.

Gullsplitter med iridium-spiss

De første metallsplittene begynte å komme helt på slutten av 1700-tallet, og erstattet sakte men sikkert fjærpennene. Dyppepennesplittene var for det aller meste laget av stål, men splittene som skulle sitte i fyllepenner ville være i konstant kontakt med blekket, og kombinasjonen av stålet og de korrosive kjemikaliene i blekket gjorde at disse splittene rustet raskt. Gull på sin side korroderte ikke, men var så mykt at spissene ble fort utslitt. På initiativ fra den amerikanske presidenten Thomas Jefferson, som skrev mye selv, gjorde oppfinneren John Isaac Hawkins forsøk på å lodde fast diamanter eller rubiner på spissen av gullsplittene. Det fungerte greit en stund, men loddingen varte ikke så lenge, og etter hvert falt steinene av. Hawkins begynte å prøve seg fram med harde metaller i stedet som spissmateriale, og klarte til slutt i 1834 å lage en gullsplitt med iridiumspiss. Prosessen hans var derimot både upraktisk og kostbar. Det var først 42 år senere, i 1876, at John Holland klarte å finne en ny metode å behandle iridium på som banet vei for masseproduksjon av slike splitter.

Med disse tre oppfinnelsene på plass, lå alt til rette for å utvikle de første fyllepennene; som både hadde et innebygd blekkreservoar, og en jevn flyt med blekk ned til splitten.

Innspurten

Stylograf

De første fullt funksjonelle fyllepennene som kom, hadde ikke pennesplitter, men tynne metallrør med en streng inni som blekket fløt langs. Dette var stylografer, og de første kom på markedet på midten av 1870-tallet. Man får fortsatt kjøpt stylografer, og dette er populære penner til teknisk tegning, men for folk som hadde vært vant til fleksible pennesplitter og fjærpenner, må stylografene ha føltes fryktelig rigide å skrive med. De var praktiske, ja, men målet måtte være å lage penner som kunne skrive like ekspressivt som dyppepennene, og stylografene var ikke en god langsiktig løsning.

I 1881 kom De La Rue med sin Anti-stylograph, som hevdet å være en “selv-matende” reservoarpenn, altså at pennen hadde et design som sørget for en jevn flyt med blekk ned til splitten. Denne pennen regnes av enkelte som verdens første ordentlige fyllepenn, men i ettertid er det en annen penn som stort sett har fått æren for dette, nemlig Waterman’s Ideal Fountain Pen, som ble utviklet av Lewis E. Waterman i 1883.

Tidlig reklame for Waterman.

Waterman’s Ideal Fountain Pen

Hvorfor er det Waterman som har fått æren for å ha “funnet opp fyllepennen”? Hva var det han gjorde, som ingen andre hadde gjort før?

Vel, de fleste andre tilsvarende penner i starten av 1880-årene brukte et tynt metallrør for å lede blekket fra reservoaret og ned til splitten. Metallrøret hadde lett for å gå tett, i tillegg til at det ikke sørget for en jevn flyt av luft inn til reservoaret etterhvert som blekket rant ut. Dette førte til en ujevn blekkflyt, og Waterman ønsket å finne en løsning som ville fungere bedre.

Å si at Waterman fant opp fyllepennen er en sannhet med forholdsvis store modifikasjoner, men han laget den første blekklederen av ebonitt. Han brukte sommeren 1883 til å eksperimentere med ulike design, og kom etter hvert fram til en utforming som hadde tre tynne kanaler som gikk på langs nedover hele blekklederen. Den midterste av disse ledet blekk ned til splitten, mens de to ytre kanalene ledet luft opp til reservoaret. Resultatet var en konsistent blekkflyt, og dette var det siste elementet som måtte falle på plass før verden fikk fyllepennen slik vi definerer den i dag: en penn med blekkreservoar, som forsyner spissen kontinuerlig med blekk. Waterman startet masseproduksjon av pennen sin i 1884, og sparket for alvor i gang fyllepennens æra.

Bilde som viser hvordan Watermans revolusjonerende blekkleder så ut.

Konklusjon

Hvem var det egentlig som fant opp fyllepennen? Waterman perfeksjonerte den, men han var strengt tatt bare det siste leddet i en prosess som hadde startet nesten hundre år tidligere. Fölsch, Bramah, Sheffer, Poenaru, Parker, Goodyear, Hawkins, Holland og mange, mange flere bidro på veien, og dannet grunnlaget på i-en som Waterman satte prikken over. Fyllepennen er ikke én oppfinnelse, men en kollektiv innsats, en utvikling, som gikk gjennom hele 1800-tallet, og som også fortsatte gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. Watermans penn hadde ikke en fyllemekanisme, for eksempel. Den måtte fylles med dråpeteller. Den første masseproduserte pennen med innebygd fyllemekanisme var det amerikanske Conklin som kom med, med sin Crescent Filler i 1901.

Conklins crescent filler-mekanisme (riktignok i en nyere penn).

Det er vanskelig å si sikkert hva som var verdens første fyllepenn så lenge vi ikke har en mer detaljert definisjon av hva en fyllepenn er. På ett eller annet tidspunkt ble det satt en slags grense som Waterman klarte å krysse; et minimumskrav til hva en fyllepenn skulle være. Samtidig gir fyllepennens historie et interessant innblikk i menneskelig innovasjon. En oppfinnelse kommer sjelden helt ut av det blå, og vil i de fleste tilfeller være et produkt av en lengre prosess med glemte oppfinnelser som bare nesten nådde opp. Dette gjelder også for relativt enkle gjenstander, som for eksempel fyllepennen.

Kilder

Collins Dictionary
Merriam-Webster Dictionary
Cambridge Dictionary
Det norske akademis ordbok
UiBs ordbok
Den store norske bokmålsordboka
Store norske leksikon
Wikipedia
Viterbo News 24 (artikkel på italiensk om Leonardos penn)
Petrache Poenarus patent på “Plume sans fin”
The Chronicle of the Fountain Pen (Martins, Leite, Gagean)
Fountain Pens (Twydle)
History of the Fountain Pen (dopasolutions.com)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.