Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Grunnloven av 1814

I anledning 17. mai tenkte jeg å legge ut et innlegg om den norske grunnloven, som ikke bare er et av de viktigste dokumentene vi har her i landet, men som også er håndskrevet. Gjennom å studere fotografiene av det originale dokumentet kan man lære mye om både hvilke materialer som ble brukt til skriving på den tiden, og ikke minst hvordan man formet bokstavene på arket. Det får meg også til å tenke på utviklingen av skrivekunsten fra 1814 og frem til i dag.

Grunnloven ble skrevet lenge før de første fyllepennene kom, så her ble det brukt dyppepenn og jerngallusblekk. Papiret var ikke laget av trefiber (en teknologi som kom mange år senere), men av resirkulert tøy.

Stortinget har en veldig god artikkel om grunnlovsdokumentet på sine nettsider, og jeg anbefaler alle å lese den, heller enn at jeg skal reprodusere innholdet med mine egne ord.

Jeg synes det er utrolig fascinerende å se dokumenter som dette. Det er tydelig at den norske grunnloven var et arbeidsdokument, og at man ikke tok seg tid til å gjøre seg veldig flid med den (sammenlignet med den amerikanske uavhengighetserklæringen, f. eks.) Det er noe traust, og typisk norsk over hele dokumentet. Samtidig er det også interessant å se hvordan dokumenter som dette ble produsert på den tiden. Dette var lenge før de første skrivemaskinene kom, og alt måtte gjøres for hånd. Papir var også dyrt, og definitivt ikke allemannseie før langt utpå 1800-tallet, etterhvert som man lærte å lage det av trefiber, og papirindustrien vokste frem. “Skriver” var en yrkestittel som var høyt respektert i samfunnet, ettersom de hadde ansvaret for å produsere dokumenter på forståelig vis, og på den måten bevare viktige hendelser og avgjørelser for ettertiden.

I dag ville det vært helt utenkelig å skrive et såpass viktig dokument som grunnloven for hånd. På mange måter er det bra, ettersom digitaliseringen har gjort det mulig å bevare og behandle dokumenter mye tryggere, og minsker risikoen for feil eller misforståelser hvis et ord eller en bokstav er skrevet slurvete. Men håndskriftens status har bortimot forduftet de siste tiårene, og på én måte kan man kanskje si at vi er på vei tilbake til et samfunn hvor det å skrive godt for hånd er en ferdighet forbeholdt noen få. Mon tro om ikke skrivere om tid og stunder atter en gang vil være høyt respekterte i samfunnet vårt, som forvaltere av tradisjoner resten av befolkningen har glemt, og som tolkere av gamle håndskrevne dokumenter folk flest ikke klarer å lese fordi de aldri har lært hvordan bokstaver ble formet for hånd.

Det er egentlig en ganske trist utvikling, og en slags form for analfabetisering. Kan man kalle seg skrivekyndig hvis man kun kan skrive på tastatur, og ikke for hånd? Det er nok et spørsmål vi vil bli nødt til å forholde oss til i relativt nær framtid, om ikke allerede nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *