Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – “Gratulerer med de 100 år, kjære fyllepenn!”

I 1984 var det hundre år siden Lewis Edson Waterman lanserte sin fyllepenn, som av mange regnes som den første ordentlige fyllepennen som kom på markedet. Watermans penn var et resultat av en utvikling som mange hadde bidratt til gjennom lang tid, noe jeg drøfter i dette innlegget. Utviklingen kulminerte altså i Watermans fyllepenn i 1884, og i forbindelse med hundreårsjubileet hadde Fredriksstad Blad en stor artikkel om fyllepenner i lørdagsavisen 1. desember 1984. Den gjengis her i sin helhet.

Gratulerer med de 100 år, kjære fyllepenn!

Reportasje: Svein Kristiansen

I skolestua er fyllepennen fortsatt i bruk. I hvert fall i klasse 5 A ved St. Croix-skole som dette bildet er hentet fra. På St. Croix er kulepennen bannlyst, og all innføring skjer med fyllepenn. – Vi liker det, sier elevene, så da så….

Fanfarene gjaller og flaggene vaier: Fyllepennen er 100 år i år! Dette enestående skriveredskap hvis sirlige strek KAN være en estetisk nytelse – og et grufullt mareritt. Ikke rart vi er fylt av glede og skjelvende ærefrykt…. Merkelig nok begynte det hele nokså karakteristisk. Med en blekk-klatt. Stedet var New York og forsikringsmann Lewis E. Waterman og en byggmester var iferd med å undertegne en storkontrakt da det epokegjørende skjedde. Pennen streiket og etterlot seg en stor, stygg flekk midt på kontrakten.

Den fortvilte Watermann sprang det beste han kunne til sitt kontor for å hente en ny kontrakt. Da han andpusten kom tilbake, var byggmesteren forsvunnet – til en konkurrent….

– Der og da bestemte Watermann seg for at han aldri mer skulle tape en kontrakt på grunn av en dårlig penn. Ideen til fyllepennen fødtes, og ikke lenge etterpå hadde han konstruert en prototype som han senere tok verdenspatent på.

I løpet av disse hundre årene har adskillig liter blekk flytt gjennom de millioner av fyllepenner som har eksistert. Signaturen som har fått betydning for verdenshistorien er blitt skrevet med fyllepenner fra pastikk til gull og diamanter.

Den mest eksklusive som finnes, pryder i dag skrivebordet til pave Johannes Paul II. Pennen er besmykket med diamanter og flere andre verdifulle edelstener.

Den høyeste pris som noen gang er betalt for en fyllepenn, er ca. 22.000 kroner. Dette betalte den britiske forfatteren Richard Revelly for den pennen som Edvard VII undertegnet sin egen abdisering med i 1936.

Likevel, det er ikke til å komme bort fra at fyllepennens glansdager er talte. I dag er 100 års jubilanten nesten bare i bruk i barneskolen. Og de som elevene trykker fingrene rundt er heller ikke fyllepenner i ordets egentlige forstand, men patronpenner.

Men fremdeles sverger noen til fyllepennen, og fnyser bare ved tanken på de simple kulepennene helt uten sjel. For enkelte er det gått sport i å ha en fyllepenn på innerlommen. Den utstråler konservatisme, eksklusivitet, alvor og serisitet. Den eldre, distingverte herren med fyllepenn som eneste skriveredskap finnes ennå, men det blir stadig mer glissent i rekkene.

Apropos kuriositeter. Hvem ville ikke likt å ha en av de fem tusen fyllepennene som i sin tid ble laget av messingen fra kanonportene til slagskipet “Queen Elisabeth?”.

At fyllepennen også kan ha uanede ressurser burde alle James Bond-fans vite. I filmen “Octopussy” er nettopp en fyllepenn med innebygd mikrofon superagentens mest effektive våpen. Men inneholdet er alt annet enn mørkt blekk. Det er byttet ut med syre som medvirker til at 007 med enkelthet forserer de kraftigste ståldører.

– Ingenting er som en god fyllepenn, sier Frode Jacobsen. (Foto: Svein Kristiansen).

Ikke jålete

– Jeg er ikke jålete, og min begrunnelse for å bruke fyllepenn er at den er god å skrive med, sier Frode Jacobsen, salgssjef i Block Watne. Jacobsen hører til dem som svært sjelden tyr til kulepenn. Fra han gikk på folkeskolen har fyllepennen vært hans offisielle skriveredskap.

– Nesten uten unntak blir folk litt rare i maska når jeg trekker opp fyllepennen fra lommen. Mange vet knapt hvordan de skal bruke den, og de fleste oppfatter fyllepennen som noe fint, sier han.

Jacobsen er nøye med valg av fyllepenn. – Skal du bli glad i en fyllepenn, må du passe på å få en splitt som passer til ditt håndtrykk. Jeg foretrekker den myke stiften, men det er smak og behag.

Hittil har han slitt ut fem, seks penner. Parker-utgaven han nå bruker, har vært i hans eie i fire, fem år.

For noen år siden var det vanlig at konfirmantene fikk fyllepenn i gave. Jacobsen holder fortsatt på den tradisjonen, og for å være sikker på at den ikke blir byttet, inngraverer han mottagerens navn på den.

– Det er ikke til å komme bort fra at det virker useriøst å underskrive viktige dokumenter med kulepenn. Det er hvert fall mitt inntrykk, sier han.

Tidligere brukte Jacobsen “ordentlig” fyllepenn. Nå går det på patroner som han skifter en gang i uken.

– Skriver man mye, er ingenting som fyllepenn. Det står jeg på, sier han og benytter samtidig anledningen til å ønske fyllepennen mange gode år.

Knut Yrvin har alltid sverget til lilla blekk – og gjør det fremdeles. (Foto: Jan Erik Skau).

Lilla blekk for Yrvin

Det er ikke gitt alle å bli gjenkjent på blekket. Knut Yrvin ble det i alle år. Som sin far, som var seilmaker til sjøs, brukte sønnen også lilla blekk og gjør det fortsatt.
– Jeg kan huske at far alltid skrev brev – og selvangivelsen – med lilla blekk, og tenkte at det var en god tradisjon å føre videre, forteller han.

Da Yrvin begynte å arbeide ved Fredrikstad kemnerkontor i 1932, fulgte det lilla blekket med og ingen burde være i tvil om hvem som hadde signert de forskjellige brever og dokumenter.

Yrvin har alltid hatt en forkjærlighet for fyllepennen. Når jeg griper om pennen, føler jeg at det er en bevisst handling som skjer. Det er noe mer alvorsfylt og høytidelig over fyllepennen enn kulepennen, sier han.

Pennen han nå bruker er en honnørpenn som han fikk av Norsk Telegrambyrå i 1963 for utmerket korrespondentvirksomhet. Hans store problem er å skaffe lilla blekk. Svært få forretninger selger nemlig denne blekkfarven og Yrvin har undersøkt Oslo, Bergen og Trondheim.

Rolf Martinsens bokhandel førte lilla blekk i alle år, men tror du ikke at biskop Per Lønning kjøpte de siste seks flaskene da han trakk seg som biskop i 1975 og flyttet til Oslo, smiler han.

Yrvin synes det er trist hvis fyllepennen forsvinner. I hans yrkesaktive liv var pennen en del av påkledningen.
– Det er noe personlig med fyllepennen, og jeg synes det er hyggelig om barn og ungdom fortsatt vil bruke den. Alt skal være så uformelt nå. Jeg ivrer litt for å beholde de gamle formene, men er sikkert håpløs gammeldags.

Thor Jervell Hansen reparerte en gang gullfyllepennen som hadde tilhørt dronning Maud.

Reparerte dronningens gull-penn

Fyllepennekspert. Denne svulstige tittel våger vi å sette på Thor Jervell Hansen i Kontor-Service. Den gang fyllepennen var allemannseie, fullførte han et månedskurs (!) i Oslo og ble innført i fyllepennens skjulte liv. Senere gjorde han det til profesjon å reparere dem.

I kraft av sin stilling, ble han en dag konfrontert med det som en gang hadde vært dronning Mauds gullfyllepenn. En eldre Fredrikstad-dame som i sin tid hadde arbeidet på Slottet, hadde fått den spesielle fyllepennen i gave fra dronningen.

Et eller annet var imidlertid gått i stykker, og Jervell Hansen ble satt til å reparere.

– Jeg husker enda til merket på fyllepennen. Det var en “Waterman” etter fyllepennens far, minnes Hansen. – meget eksklusiv var den. Undre meg på hvor den er nå.

Tidlig på 1950-tallet solgte Jervell Hansen hundrevis av fyllepenner i året. Nå går det en slenger i ny og ne, og de som kjøper er gjerne eldre menn, forteller han.

Print Friendly, PDF & Email
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.