Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Fyllepennen

Tidligere i høst kom jeg over denne morsomme lille historien, som sto på trykk i Dagbladet 3. mars 1927. Det er ikke oppgitt hvem som har skrevet den, om den er basert på noe forfatteren faktisk opplevde selv, eller bare ren fantasi. Det står bare at den ble oversatt for Dagbladet, og ut fra hvor handlingen finner sted kan vi sikkert gå ut fra at den opprinnelige forfatteren var britisk.

Over tittelen på stykket er det presisert “Eftertrykk forbudt”, men jeg tar sjansen på at det likevel går bra å publisere den her på bloggen 96 år etterpå.

Fyllepennen.

Her forleden dag, da jeg gikk nedover en av disse skumle gater som fører fra Fleet Street ned til Themsen, hendte der noe forskrekkelig. En mann med et brutalt ytre stillet sig i veien for mig, og – da jeg vek unda – rettet en fyllepenn mot mitt bryst.

Nu er ikke jeg særlig redd av mig, men jeg må tilstå at jeg straks blev betatt av en slags redsel, som er vanskelig å forklare. Jeg vilde meget heller treffe en mann med en kniv enn en mann med en fyllepenn fordi man med æren i behold kan løpe fra en mann som truer med kniv. Dette kan man ikke når man blir truet av en mann med en fyllepenn.

Tenk Dem å bli stoppet midt i flukten av en venn med et: “Hallo! Hvad er det du løper sån for?” og så å måtte svare: “Jeg løper fordi der kommer en mann med en fyllepenn efter mig!”
Det vilde være høyst uverdig det hele.

Så da den fremmede rettet sin fyllepenn mot mig, stoppet jeg helt op, hvorefter han stakk fyllepennen borti ansiktet på mig og sa med hes stemme:
– Undskyld mig, mister, men kan Dere lese å det står på denna pennen? Je ha så dårlige auer og je ha glømt brillene mine hemme.

Mine opdragere har innprentet mig at man alltid skal vise hjelpsomhet og medlidenhet med mennesker lidende av en eller annen fysisk skavank, og skjønt jeg fremdeles var en smule tilbakeholden smeltet mitt hjerte ved tanken på at den stakkars mann var så blind at han ikke kunde nyte den enkle glede å lese fabrikkmerket på sin fyllepenn.

– La mig se, sa jeg og undersøkte den. Ja ha, her har vi det. Det er en Write-O-penn. W-r-i-t-e, stort O, det er dens varemerke.
Jeg gjorde et skritt til siden for å fortsette på min bane.
Men mannen var ennu ikke tilfreds.
– Jasså, det er en vrito-penn? sa han og sperret atter veien for mig. Ja, det er fa’en ta mig et fint merke det, mister. Bare prøv pennen, Di!
Han trakk op et brevkort.
– Nei, nei, sa jeg og vinket ham vekk.
– Det er ålreit det, mister, sa han. Det er blekk i den og all tingen!
– Jeg tar Deres ord for det, sa jeg og gjorde en omgående bevegelse tilvenstre. Hvis De sier at det er en god penn, så faller det mig ikke inn å tvile på det.
– Men det er ikke min penn sa han og gjorde en avskjærende bevegelse. Det er ikke mer min penn enn den er demseses.

Dette hørtes nesten truende ut. Jeg hadde mest lyst til å svare at det ikke var min penn og at jeg aldri hadde tenkt å påstå at den var min. Men jeg nøiet mig med å si: “Å, nå,” og forsøkte på å slippe forbi min plageånd.
– Nei, nei, nei! sa mannen og skjøv mig tilbake. Denne pennen har ikke jeg noe bruk for! Jeg har finni den. Jeg fant den i gata her. Prøv den nå da, mister. Der er blekk i den.
– Men jeg har ikke bruk for den jeg heller! utbrøt jeg.
– Nå, De da! sa han, som om jeg ikke vet at Dere er en fin mann som sitter og skriver hele dagen. Nå ska’ jeg si Dere noe jeg mister! Jeg er skoarbeider!” Jeg har hatt arbe’ omkring her i 12 år! Je kan bevise det!
Han trakk op en lommebok og begynte å famle frem noen papirer.

Dette gav mig min chance. Mens han stod og så efter sine “beviser”, smatt jeg forbi ham. Men i et nu var han efter mig og grep mig i armen.
– Tolv år, sier jeg, mister, gjentok han. Je kan bevise det!
– Det gleder mig meget,, sa jeg og rev mig løs fra ham. Og hvis De arbeider 12 år til heromkring, så er De kanskje så heldig å finne en annen fyllepenn. Far vel!

Det var nyttesløst. Jeg kunde ikke komme forbi ham. Da kunde like godt en løper i en B-klubb forsøke å komme forbi en back i Glasgow Ranchers.
– Jeg vil ikke ha pennen, sa mannen. Hvad skal jeg med den? Ta den nu da!
– Men jeg vil ikke ha den! sa jeg fast. Jeg har en fyllepenn. Der er blekk i den også.
Han rystet utålmodig på hodet.
– Fa’en også! utbrøt han. Di skal ha den! Jeg må få noe ut av dette. Vi er fem mann om den!
– Er dere fem mann – om den pennen?
– Ja! Forstår Dere ikke det da? Jeg kommer ikke til å tjene noe overvettes.
– Var dere fem mann om å finne den?
– Vi skal dele utbyttet i all fall. Prøv den nu da! Jeg skal vise Dere stedet akkerat der jeg fant den!
– Hør nu her, sa jeg alvorlig. Jeg har det travlt. Jeg har en fyllepenn og jeg har ikke bruk for flere. Og det er mig likegyldig hvor De har funnet den, eller hvor mange dere var om den eller hvor lenge De har arbeidet her omkring. Forstått!

Jeg så ham rett inn i øinene og han så rett inn i mine.
– Ja, men Dere vet ikke alt, enda! sa han. Jeg har hatt arbe’ hos Wipers! Se her!
Og atter famlet han efter sine “beviser”.
Jeg benyttet mig selvfølgelig av chancen og satte avsted, og nu løp jeg. Det er mulig det er en skam, men jeg løp.
– Di kan få pennen for ti shillings! ropte mannen mens han løp efter i full fart. Og det er virkelig en nydelig penn!
– Ikke spring efter mig som en hund! ropte jeg.
– Hei! ropte han. Di skulde vel ikke ha bruk for en hund! Jeg kan skaffe – – –
– Konstabel!!! ropte jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.