Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Frykten for å gå glipp av noe, og hvorfor jeg har sluttet å samle på Conklin All American

FOMO – The Fear of Missing Out, er et begrep som brukes i mange sammenhenger, blant annet av mange i fyllepennmiljøet. Men hva er FOMO? Hvorfor kjenner vi på FOMO, og hvordan blir denne frykten utnyttet av markedet? Det skal vi se nærmere på i dette innlegget.

Dette fenomenet ble først beskrevet av Dr. Dan Herman i en vitenskapelig artikkel kalt “The Journal of Brand Management” i 2000, men begrepet var det Patrick J. McGinnis som fant på fire år senere, i Harvard-magasinet “The Harbus”. FOMO ble i utgangspunktet brukt for å beskrive en form for avhengighet av sosiale medier. En frykt for at man ville gå glipp av noe hvis man ikke rullet seg videre gjennom en evigvarende strøm av nyhets- og statusoppdateringer; en frykt for å ikke bli inkludert. I senere år har FOMO-begrepet også ofte blitt brukt i andre sammenhenger, deriblant i samlermiljøer, og det er vel mange fyllepennentusiaster der ute som har kjent på denne frykten når det har kommet en ny spesialutgave av en penn i begrenset antall: “Jeg må skynde meg å bestille denne pennen, før den blir utsolgt!”.

I denne sammenhengen tvinger FOMO folk til å spontankjøpe. Mange er så redde for å gå glipp av den siste utgaven av det man samler på at man kaster seg rundt og bestiller så fort produktet blir lansert, uten å tenke gjennom om man faktisk trenger denne gjenstanden, eller for den saks skyld om man egentlig har råd til å kjøpe den. Kritisk tenkning byttes ut med en nesten panisk angst for å ikke få komplettert samlingen sin.

Vitenskapen har ikke noe entydig svar på hvorfor mennesker liker å samle på ting, men det er en kjensgjerning at mange av oss finner stor glede og trøst i å samle. De aller fleste samler på noe en eller annen gang i løpet av livet. Det er noe med å finne nye elementer å innlemme i samlingen sin som oppleves veldig tilfredsstillende. Det er også til en viss grad et kompletteringsbehov der, og en følelse av tilfredshet når man har en komplett samling.

Dermed er vi også overlykkelige hver gang det kommer noe nytt på markedet som passer inn i samlingen vår, for eksempel en ny utgave av Lamy Safari, TWSBI Eco, Pelikan Souverän, eller i mitt tilfelle: Conklin All American.

Dagens marked er ikke tilpasset produkter som varer livet ut. Tvert i mot blir det aller meste vi kjøper utslitt etter noen år, og i de fleste tilfeller vil det lønne seg bedre å kjøpe nytt enn å prøve å få det reparert. Dette fører også til at mange av de som produserer saker og ting ikke en gang tilbyr seg å reparere det når noe har gått i stykker. De tjener heller penger på å stadig selge nye ting. Mobilselskapene hadde nok ikke tjent like godt om det ikke var for at folk stort sett er nødt til å bytte ut telefonene sine etter noen få år.

For de som lager fyllepenner er ting litt annerledes, ettersom halve poenget med en fyllepenn er at den skal vare lenge. Helst livet ut. Kundene deres er med andre ord ikke motivert til å kjøpe en ny penn fordi den gamle er utslitt. Dermed må produsentene finne andre måter å motivere kundene sine på.

Fyllepennmarkedet er i tillegg forholdsvis lite, og det er etter hvert mange merker som slåss om de samme kundene. Hvordan tjener du penger når produktet ditt aldri slites ut, og folk nesten aldri trenger å kjøpe en ny? Jo, du lager spesialutgaver, og henvender deg til samlere. Dermed selger de bråtevis av nye penner, selv om folk allerede har mer enn nok penner fra før.

Resultatet er både en vinn-vinn-situasjon og et slags dilemma. Pennefabrikkene tjener penger som de kan bruke til å utvikle nye penner, og penneentusiastene får stadig nye utgaver de kan innlemme i samlingen sin, så lenge lommeboka er stor nok. Begge partene er glade, og ingen av dem ønsker at dette skal endre seg. Vinn-vinn, ikke sant? Eller er det egentlig det?

Denne ordningen utnytter jo på mange måter folks svakheter. Når man har vært i denne hobbyen en stund har man etter hvert hørt noen historier om folk som uten å tenke seg om har brukt mye mer penger enn de egentlig hadde råd til på fyllepenner. For enkelte blir det nærmest en besettelse. I lange perioder bruker de langt over evne, og setter seg selv i gjeld for å kunne kjøpe pennene de har lyst på. Penner som bare er tilgjengelig en kort stund, fordi de er spesialutgaver. Det er selvfølgelig ikke pennefabrikkene sitt ansvar at folk ikke har kontroll på sin egen økonomi, men på mange måter oppmuntrer de jo også til denne adferden, og skaper en slags avhengighet, hvor forbrukeren ikke lenger føler at de har noe valg. Dette er et produkt de ha. Jeg vet i hvert fall at jeg har kjent på denne følelsen. Du har bestemt deg for at du samler på en spesifikk penn, og da føler du deg nærmest forpliktet til å kjøpe alle nye utgaver som kommer. Det er kanskje overkommelig nok hvis det kommer én ny versjon i året, men de siste årene har flere av de mest populære pennene å samle på kommet med både tre, fire og fem nye versjoner hvert år. Det kom hele sju nye Conklin All Americans i fjor alene, og Lamy Safari, som normalt har kommet i én spesialutgave hvert år, har de siste årene kommet i to eller tre nye farger. Noen som samler på disse pennene vil jo da føle at de er nødt til å kjøpe alle, og de har en begrenset periode å gjøre det på.

Min samling av Conklin All American-penner.

Dette er litt av grunnen til at jeg har bestemt meg for å slutte å samle på Conklin All American. De kom som sagt med sju nye spesialutgaver i fjor, og har kommet med tre til bare siden nyttår: Olive Wood, Clear Demo og Shamrock (sistnevnte er eksklusiv for Truphae inc). Det blir for mye! Jeg liker pennene, og utelukker ikke at jeg kanskje kommer til å kjøpe flere i denne serien, men jeg ønsker ikke lenger å være fanget i Conklin-garnet. Samlemanien har blitt en besettelse, og for hver av de seks All American-pennene jeg kjøpte i fjor har jeg følt mindre og mindre glede, og mer irritasjon over dette “behovet” jeg har for å komplettere samlingen, ispedd en god slump med frustrasjon da jeg på tidlighøsten “måtte” bruke penger jeg egentlig ikke hadde på de tre Courage-pennene før de ble utsolgt (noe de fortsatt ikke er, forresten). Den endelige spikeren i kista var kanskje de to utgavene jeg kjøpte i tre. Valnøtt-pennen tørker inn bare noen timer etter fylling, og er dermed helt ubrukelig. I tillegg er vektfordelingen i disse pennene helt annerledes enn akryl-utgavene, ettersom grepseksjonen er laget i metall. Jeg liker dem ikke, rett og slett, og likevel ble jeg sittende og vurdere om jeg skulle kjøpe oliventre-utgaven da den ble lansert i vinter, kun for å komplettere samlingen, vel vitende om at den neppe hadde blitt brukt. Det gikk opp for meg rundt nyttår at det var på tide å bryte med All American-serien.

De som prøver å samle alle disse pennene har sitt svare strev med å henge med, uavhengig av de økonomiske aspektene med det, bare på grunn av mengden nye utgaver som lanseres. Det sagt så er naturligvis pengesiden av det også en faktor her. En Conklin All American koster 76 dollar per stykk (i noen tilfeller litt mer). 1-2 nye penner i året i den prisklassen, slik det har vært i mange år nå, hadde ikke vært noe problem, men når det kommer sju, åtte, ti nye versjoner i løpet av et år begynner det å gjøre et i overkant stort innhugg i bankkontoen. Conklin, og kanskje spesielt denne serien, har blitt noe jeg ikke ønsker at fyllepenner skal være, hvor det handler mer om å hele tiden komme med noe nytt, enn å lage et produkt hvor det er den gode kvaliteten som først og fremst skal stå i høysetet. Hver nye versjon som kommer føles litt mindre unik, og litt mindre spesiell, enn den forrige.

Kvaliteten har også vært varierende på de siste utgavene. Som tidligere nevnt kan valnøtt-pennen min i beste fall brukes som dyppepenn, mens med Courage-pennene har jeg opplevd at fargefyllet i graveringene på metalldelene har flasset av enkelte steder. Det er trist, for tross enkelte problemer med Conklin sine splitter de siste årene, har pennene i seg selv alltid framstått som solide og av høy kvalitet. Men resultatet av å gi ut flere utgaver på kort tid, er jo også at man gir seg selv mindre tid til kvalitetskontroll. Det er dessverre tydelig på enkelte av de nyere pennene deres.

Det paradoksale her er at noe av det som lokker folk til å kjøpe sin første fyllepenn veldig ofte er et ønske om å bryte med bruk-og-kast-mentaliteten, og å ta et skritt utenfor forbrukersamfunnet. Fyllepennen står for verdier som harmonerer godt med nåtidens kampsaker om miljøvern og bærekraft, men realiteten er nok dessverre at mange av de som produserer fyllepenner, og kanskje spesielt de store fabrikatene, slett ikke tenker i de baner i det hele tatt.

Seks av de sju nye All American-pennene som kom i 2020. Fra venstre: Golden Walnut, Ebony, Courage White, Courage Black, Courage Red og Reaper. I tillegg til disse seks kom Turquoise Serenity på tampen av året.

Det å bruke fyllepenn anses fortsatt som noe annerledes og unikt, og en stor andel av de som bruker disse pennene oppsøker også likesinnede gjennom sosiale medier. Gjennom diverse grupper og kanaler på Facebook, Instagram, Youtube etc. blir man nærmest bombardert av alt som finnes der ute av vakre skriveredskaper, fordi folk elsker å dele bilder og annen informasjon om de siste innkjøpene sine. Vi liker alle å se disse bildene. Vi finner stor glede i det, og det ville vært trist om den delen av det forsvant, men medaljen har altså en bakside.

Sosiale medier er et tveegget sverd. På den ene siden bidrar det til å samle folk med samme interesser. Det er fantastiske verktøy for å møte likesinnede, utveksle erfaringer, og heve sin egen kompetanse innenfor et gitt felt. Samtidig kan man lett bli påvirket av alt man ser, og kjenne på et behov for å kjøpe mer selv for å ikke bli stående igjen i støvskyen etter de andre. Man kan kjenne en frykt for å ikke bli inkludert, en frykt for at man går glipp av noe.

FOMO-begrepet begynte som et fenomen i tilknytning til sosiale medier. Selv om vi etter hvert har begynt å bruke begrepet også i andre sammenhenger, er det fortsatt sosiale medier som er kjernen i det, som driver det videre, som mater monsteret. Selv hopper jeg av FOMO-toget nå. Jeg er mettet på Conklin All American, og vil heller konsentrere meg om å kuratere enn mer variert samling av fyllepenner i framtiden, hvor jeg ikke føler meg forpliktet til å kjøpe en penn bare fordi det er en modell jeg samler på i en ny farge (som jeg kanskje ikke liker en gang). Det i seg selv føles som en alt for overfladisk og meningsløs grunn til å kjøpe en ny penn. Jeg føler meg noen kilo lettere hver gang jeg ser en ny utgave av Conklin All American som jeg velger å ikke kjøpe.

4 comments
  1. Lise J. Duun

    Godt reflektert innlegg, Anders! Jeg er kun 3 måneder inne i denne hobbyen, og kjenner allerede litt på frykten for å gå glipp av både penner og blekk. Dog har jeg ikke gjort noen dyre innkjøp enda, men etter dette innlegget skal jeg nok tenke meg om både to og tre ganger før jeg handler!

    1. Anders Kristiansen

      Takk for kommentar, Lise. Jeg tror et av hovedproblemene med FOMO er at man ikke egentlig er så bevisst selv på at det skjer. Hvis man er oppmerksom på det er det også lettere å unngå det 🙂 Et tips kan jo være å lage seg en ønskeliste, og nekte seg selv å kjøpe noe før det har stått på lista i minst en måned. Jeg har begynt med dette de siste månedene, og opplever at trangen til å kjøpe falmer etter en stund.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.