Loading...
Søndagssplitten

Søndagssplitten – Blekkprøver og logg

Jeg har tidligere pleid å lage blekkprøver ved å dyppe bomullspinner i blekkflaskene og smøre utover papiret jeg ønsker å ha prøven på, men jeg har aldri vært helt fornøyd med hvordan disse blekkprøvene ble seende ut, og jeg har ofte følt at bomullspinnene ikke har fått fram de beste egenskapene i blekkene. Jeg har derfor vært litt på leting etter andre måter å gjøre det på.

Jeg husker ikke helt hvor jeg hørte eller leste om det, men på ett eller annet tidspunkt kom jeg over et tips om noen som pleide å dyppe papiret i blekkflaskene når de laget blekkprøver. I sommer fant jeg derfor ut at jeg skulle prøve det, og jeg ble såpass fornøyd med resultatet at jeg umiddelbart bestilte noen Col-o-rings, og satte i gang med å lage nye prøver av alle blekkene mine.

Blekkprøve av Diamine Burnt Sienna: den til venstre er gjort med bomullspinne, mens den til høyre er dyppet. Egenskapene i blekket kommer fram mye bedre til høyre.

Med 156 blekk i samlingen var dette en ganske omstendig prosess, ikke minst fordi tørketiden blir ganske mye lengre når man dypper papiret i blekket. Jeg tok 10-12 blekk om gangen, og la dem utover et A3-ark for å tørke. Deretter skrev jeg på prøvene med en dyppepenn av glass. Resultatet etter et par uker ble to Col-o-rings med mye finere blekkprøver enn de jeg hadde fra før.

For de som ikke kjenner til Col-o-ring, så er det en metallring med hundre etiketter i størrelsen 5×10 cm, designet av folkene bak The Well Appointed Desk. Papiret er 160 gsm og syrefritt, og ettersom man kan åpne ringen og ta av etikettene er det også lett å sortere dem, flytte dem over til en annen ring, eller organisere dem på annet vis. Col-o-ring er ikke å få kjøpt i noen norske butikker i skrivende stund, men mitt stalltips er å bestille dem hos Cult Pens i Storbritannia. De har overkommelige fraktpriser til Norge, og forholdsvis rask levering.

Diamine Händel har et grønt skinn i seg som nesten ikke kommer frem i det hele tatt på prøven tatt med bomullspinne (høyre), men dyppemetoden avslører hvor spennende dette blekket faktisk er.

For å dyppe etikettene i blekkflaskene måtte jeg i de aller fleste tilfellene rulle dem sammen for å få dem gjennom åpningen på flaskene. Dette førte til at papiret var litt bøyd da det lå til tørk, som igjen gjorde at det samlet seg litt mer blekk på midten av papiret. Dermed får man et godt inntrykk av shadingen i blekket når det har tørket.

Jeg synes selv dette ble utrolig mye finere enn da jeg brukte bomullspinner, og når jeg sammenligner to prøver av samme blekk synes jeg at prøvene jeg laget med bomullspinner ofte virker blasse i forhold til prøvene hvor jeg dyppet.

I tillegg til blekkprøvene, ville jeg begynne å loggføre hva jeg fyller i hvilken penn, når pennene er fylt, og når jeg vasker dem. Jeg har derfor nå i august opprettet en journal hvor jeg kan holde en oversikt over dette. Journalen er en notatbok fra Lamy, og hver oppføring har seks felter som skal fylles ut, fordelt på tre linjer. På linje én skriver jeg datoen for når pennen er fylt, hvilken penn det er snakk om, og hvilken splitt som står i den. På linje to skriver jeg hvilket blekk, og noterer datoen når jeg vasker pennen etter denne fyllingen. Den tredje linja er satt av til eventuelle merknader. Merknadene kan for eksempel brukes til å notere hvis jeg synes blekket fungerer dårlig i den aktuelle pennen, om splitten må justeres, eller annen info som kan være nyttig å vite til senere.

Jeg fikk denne notatboken fra Tudos, så tusen takk til dem for det! Kort oppsummert har den et ganske unikt rute-/linjeoppsett som passer veldig godt til dette formålet. Dette var hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å bruke akkurat denne boken som blekkjournal. Den har stive permer, og finishen ser nesten ut som børstet aluminium. Papiret er farget svart rundt kantene, og boken har to bokmerker: et svart og et neongrønt. Kombinasjonen av disse elementene gjør boken utrolig stilig, men noe annet skal man kanskje ikke forvente av Lamy, som vel nærmest kan regnes som Apples analoge halvbror. Boken er utstyrt med syrefritt 90 gsm papir, og ser ut til å klare seg godt mot fyllepennblekk, selv om det definitivt finnes andre bøker på markedet som takler blekk bedre. Jeg synes ikke Lamy sitt papir er helt på høyde med Rhodia, Clairefontaine og Tomoe River. Boken koster 199 kroner på Tudos, for de som er interessert i å sjekke den ut nærmere. Den vil i hvert fall bli testet ettertrykkelig med forskjellige penner og blekk i tiden som kommer, og det er godt mulig jeg kommer tilbake til den i framtidige blogginnlegg.

Jeg har vært for dårlig til å ha en god oversikt over blekkene mine, og ikke minst bruken av dem, og tror det kan være lurt å ha en logg. Over tid vil loggen avsløre hvilke penner og blekk jeg bruker mest (og hvilke som ikke blir brukt). Jeg kan også bruke loggen til å lage statistikk over pennebruken min, og det kan bli gøy. Ikke minst vil jeg her ha en samlet oversikt over hvilke penner som er fylt med hvilke blekk til en hver tid. Det har jeg ikke alltid hatt tidligere, og jeg har ofte måttet bla meg gjennom noen titalls løsark fra en Rhodia-blokk for å prøve å finne ut hvilket blekk jeg har i en gitt penn.

Loggfører du hvilke penner og blekk du bruker? Og hvordan lager du blekkprøver?

One comment
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *