Loading...
Kjartaniske vers

Kjartaniske vers – Vusvolen observert i Lier og Øvre Eiker – En mulig slektning av snabeldyret fra Langesund?

I dag blir det granskning og debatt. Det store spørsmålet som skal besvares er om snabeldyret fra Langesund kan være en slektning av vusvolen fra Sunnmøre. Disse dyrene settes for første gang i forbindelse med hverandre. For lesere som ikke har fått med seg fortellingen om snabeldyret, så anbefales dybdeartikkelen om denne spesielle arten som ble publisert i “Kjartaniske vers” lørdag for 14 dager siden. En kommentar fra en leser i forbindelse med nettopp dette innlegget har satt i gang en kjedereaksjon. Dagens innlegg er ment å vise at vi tar innspill fra våre lesere på alvor.

Vi i www.fyllepenna.no ønsker å være pådrivere for pedagogisk opplysningsarbeid. Vi har blant annet ambisjoner om å heve lesernes kompetanse i å kunne skille “fake news” fra gode fortellinger. Det første tar vi avstand fra, mens det andre føler vi ansvar for å ivareta og videreutvikle.

Dagens innlegg vil også være et møte mellom tegnere med ulike preferanser når det gjelder blekk. Kjell Aukrust tegnet ofte med India Ink, mens jeg foretrekker å tegne med jerngallusblekk. Jerngallusblekk gir muligheter for ekstra tynne linjer. I likhet med Aukrust liker jeg å tegne med dyppepenn.

Snabeldyret som ble funnet i Langesund i 2019

En av våre observante lesere, en lokal gnagerinteressert bankansatt fra Krokstadelva, har antydet at det er visse likheter mellom snabeldyret og vusvolen. Det tas her tak i denne observasjonen, og eventuelle mistanker om forveksling tilbakevises på det sterkeste. Innlegget vil klarlegge de viktigste forskjellene mellom disse eksotiske skapningene. Leserne vil få fremlagt ugjendrivelige bevis. Til tross for enkelte tilsynelatende fellestrekk, tilhører vusvolen og snabeldyret to forskjellige artsfamilier.

Vusvolen ble presentert for første gang i Flåklypa Tidende 6. årgang 1978

Vusvolen beskrives første gang av forfatteren Hallstein Bronskimlets i Flåklypa Tidende 6. årgang fra 1978. Vusvolen, Ruptimus Vulgaris (Aukrust 1978, s.5), beskrives som «sålegjenger». I samme bok omtales vusvolen også med det latinske navnet Eximus Vulgaris (Aukrust 1978, s.7), men så langt vi har kunnet bringe på det rene, er det mest brukte navnet Ruptimus Vulgaris.

Et fullvoksent eksemplar er like høyt som to Ringerikspoteter satt oppå hverandre. I henhold til Lovdata for Ringerikspoteten skal en godkjent Ringerikspotet være mellom 25mm og 52mm i diameter. Artikkelen i Flåklypa Tidende beskriver også størrelsen på vusvolen slik (Aukrust 1978, s.5): «Dersom man deler et vanlig ovnsbrød i to og deretter skjærer passelig tykke brødskiver utover mot skalken, vil vusvolhannen få et omfang tilsvarende brødskive nr. 6 og hunnen brødskive nr. 7.» Vusvolungen beskrives som å ha en størrelse tilsvarende omfanget av skalken på det samme brødet.

Skive nummer 6 og 7, skåret fra midten av brødet og utover, sammen med skalken. Alt skåret fra et Grislet Kneip fra Bakermester Klausen

Siden «vanlig ovnsbrød» og «tilsvarende omfanget av» er noe uklare begreper har jeg i stedet tatt utgangspunkt i vårt lokale, populære og velsmakende brød – Grislet Kneip. Jeg har på denne måten, gjennom empiriske forsøk og omfattende analyser av den øvrig tilgjengelige data, estimert størrelsen på vusvolen. Brødet jeg har valgt er et standardbrød fra Bakermester Klausen i Krokstadelva.

Grislet kneip fra Bakermester Klausen i Krokstadelva

Som tidligere kokk har jeg også hatt god nytte av min inngående kjennskap til Ringerikspoteten. Poteten er en kjenning fra tilberedning av utallige julebord. Ringerikspoteten serveres ofte som tilbehør til blant annet rakfisk. Jeg har som resultat kommet frem til at estimert høyde til en vusvolhann, stående på bakbena, er ca. 8 cm. Vusvolhunnen estimeres til ca. 7 cm og vusvolungen ca. 4 cm. Vusvolens genetiske slektskap vet vi dessverre lite om da ingen ennå har klart å fange en. Det kan hende det er muligheter for bedre data i nær fremtid. Det går nemlig rykter om at vusvolen nylig har blitt observert i potetåkre både i Lier og i Øvre Eiker. Det mangler ennå håndgripelig dokumentasjon. Hverken bilder eller genetisk materiale har så langt blitt samlet inn. Forskerne frykter at observasjonene som nylig er gjort kun er av den lokale «møllpauken». Bøndene i Lier og Øvre Eiker er rasende over at de fine herrer ved universitetene ikke tror de kan se forskjell på møllpauk og vusvol. En av bøndene uttaler følgende: “I Lier og Øvre Eiker stoler vi på hverandres ord.”

I forrige utgave av «Kjartaniske vers» ble leserne introdusert for snabeldyret. Snabeldyret ble ved en tilfeldighet oppdaget i øret til en lokal fisker i Langesund sommeren 2019. Fiskeren klaget over konstant rasling og kiling i venstre trommehinne og valgte ved sesongslutt å oppsøke fastlegen. Det viste seg at fiskeren slett ikke hadde fått en betennelse, men hadde en hårete skapning boende i øret. Dyret hadde satt seg fast i fiskerens svært hårete øregang. Pelsdotten ble enkelt fjernet ved et av legesentrene i Bamble kommune. Legen som utførte inngrepet hadde aldri sett noe lignende og sendte den utplukkede skapningen til nærmeste forskningsmiljø. Siden den gang er det gjort flere observasjoner av snabeldyret. Beboerne i Langesund har begynt å legge merke til det beskjedne lille dyret.

Forskere fra flere norske universiteter har samarbeidet om å klassifisere skapningen. Omfattende analyse av dyrets genmateriale har besvart mange spørsmål, men flere underlige oppdagelser har ført til at en rekke nye spørsmål har kommet til overflaten. Snabeldyret har eksistert i lokale myter og fortellinger siden tidenes morgen. Forskerne har gjennom sitt arbeid bekreftet at mytene faktisk er sanne og har samtidig avdekket mutasjoner ingen tidligere har sett maken til.

Snabeldyret, nå klasifisert som Rodentia Elephandae Norwegicus, tilhører delvis spissmusfamilien Soricidae. Det har i tillegg en mystisk genetisk sammenblanding med sjøpiggsvinet, Echinoidea. Sjøpiggsvinet kalles også for kråkeboller mange steder i landet. Forskerne har ikke maktet å forklare hvordan denne krysningen har gått til, men de lokale fortellingene i Langesund forklarer det hele med at det kan være snakk om overnaturlig inngripen fra guden Ninkilim.

Snabeldyret tilhører ørevoksgnagerfamilien Rodentia Auris Ceruminea. En fullvoksen hann er på størrelse med en en Ringeriksert. Vi har valgt å bruke en plante fra det samme området som Ringerikspoteten siden Flåklypa Tidende valgte å bruke denne typen referanse i den opprinnelige artikkelen fra 1978.

På bildet har vi plassert en Ringerikspotet med en diameter på 40mm ved siden av en noe utilpass fullvoksen vusvolhann. Nede til høyre finner du til sammenligning en 5mm Ringeriksert ved siden av et fullvoksent snabeldyr. Dette bildet alene må anses å være tilstrekkelig bevis. Selv for de mest hardbarka tvilerne må det nå være klart at det er snakk om to ulike arter.

Snabeldyrets nærmeste genetiske slektning, pygmespissmusa (Suncus Etruscus), veier i snitt 1,8 gram. Snabeldyret veier sjelden over 0,2 gram. Sammenlignet med snabeldyret er vusvolen en kjempe. Den er estimert å kunne komme opp i en vekt på 35-40 gram. Vusvolens snute anslås til å være ca. 1/6 av kroppens lengde, mens snabeldyrets snabel, i maksimalt utstrakt tilstand, er 25% lengre enn kroppen. Når snabelen er i avslappet tilstand er tommelfingerregelen, angående forholdet mellom snabelen, kroppen og halen, følgende: 1/4 snabel, 1/4 kropp, 2/4 hale. Snabeldyr som sees med bollekinn er oftest hanner. Det er på denne måten de samler ørevoksgodbiter. Hensikten er transportere mat til de nyfødte ungene.

Snabeldyr med bollekinn. Hannen har med godbiter til ungene

Det advares mot å erte snabeldyret. Dyret er vanligvis fredelig, men gjentatt plaging kan medføre utagerende metamorfose. Dette er noe en av forskerne nylig opplevde etter å ha gjennomført nærgående undersøkelser av et småsultent og irritabelt eksemplar over for lang tid. Særlig misliker snabeldyret å bli lagt på ryggen med buken eksponert. Vusvolhannen kan bli aggressiv ved pirking på fotsålene, på den følsomme nesen og på genitaliene. Det kan også skje tilsvarende reaksjon hos vusvulhunnen, men da oftest dersom hun opplever at ungene er i fare. I tilfeller av utagerende metamorfose rådes personer som befinner seg i umiddelbar nærhet å søke dekning. Bittet kan være svært smertefullt. Anfallet er vanligvis over i løpet av 16-18 minutter. Snabeldyret kommer raskt tilbake til sitt lune og omgjengelige humør. En liten godbit i form av ørevoks kan være nødvendig for å reetablere tilliten.

Ampert snabeldyr under et anfall av utagerende metamorfose

Litteratur
Aukrust, K. (1978). Flåklypa Tidende 6. årgang. Oslo: Helge Erichsens Forlag
Midtbø, T. (1979) Fenomenet «Flåklypa» – fra avisparodi til kulturindustri. Oslo: Novus Forlag
Sandbakk, M. S. (2018). No vert det spanande – Komikk og karneval i Flåklypa Tidende. Kongsberg: Universitetet i Sørøst-Norge

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Alle bildene i spalten i spalten er også tatt av Kversøy dersom ikke annet står skrevet.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent for Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer på lørdager annenhver uke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.