Loading...
Kjartaniske vers

Kjartaniske vers – Tipp tipp tippoldefar Christopher kjørte fra lensmannen, likte ikke selfier og signerte grunnloven

Uten penn, papir og blekk, hadde det ikke blitt noen grunnlov i 1814. De 112 representantene gjorde loven levende ved å signere med sitt eget navn. Har du noen gang lurt på hvem som stod bak de avgjørende signaturene på grunnlovsdokumentet? En av dem var fra Øvre Eiker.

Det var mange flotte signaturer. Noen mer leselige enn andre. Alle ble skrevet i jerngallusblekk og med dyppepenn. De fleste brukte nok en gåsefjær. Fyllepennen var ikke oppfunnet ennå. Grunnloven ble skrevet på klutepapir. I dag skal du få bli bedre kjent med en av dem som signerte. Han har blitt omtalt som en snarrådig, modig, munter og spøkefull storbonde fra Buskerud.

Dette er signaturen og lakkseglet til Christopher Hoen fra originalutgaven av grunnloven.

Hans fulle navn var Christopher Borgersen Hoen. Da han reiste til Eidsvoll var han litt yngre enn jeg er nå. Han var 46 år. Kona Anne var et halvt år eldre. Sammen hadde de åtte barn. Yngstemann het Nils. Han var 5 år våren 1814. Den eldste var datteren Anne på 22. I tillegg hadde de Ole på 7, Simon på 12, Borger på 14, Trine på 16, Børgine på 18 og Ingeborg på 20.

Christopher Hoen var min tipp tipp tippoldefar. Han var altså en av dem som var tilstede på Eidsvoll for 206 år siden. Hans navn og segl er fortsatt godt leselig på det originale grunnlovsdokumentet. Hvordan han så ut er det derimot ingen som vet sikkert. Christopher var i følge ryktet ikke tilhenger av selfier. Det finnes et bilde som noen hevder kan være av Christopher, men det er en krevende påstand. Norge var en sjøfartsnasjon og fikk riktignok daguerreotypier (tidlig versjon av fotografier) allerede i 1841, men det skulle bety at det påståtte bildet av Christopher var en av de aller første som ble tatt i Norge. Det var i så fall tatt tidligst da Christopher var 73 år. Bildet det er snakk om tror ikke jeg viser en mann på 73. Om det finnes et bilde av Christopher tror jeg heller det må ha blitt malt. Historien jeg har blitt fortalt i oppveksten var at han mente han var for stygg til å la seg avbilde. Det sies blant annet at han var blind på ett øye etter nærkamp med en hest.

Jeg stiller meg også litt tvilende til at denne versjonen forteller hele sannheten. Det finnes nemlig flere i slekta som ikke har likt å bli tatt bilde av. Jeg kjenner også slektninger som ikke ville klare å sitte stille lenge nok til å bli malt et portrett av. Christopher var en travel mann med mange jern i ilden. Jeg har til og med noen i slekta som det har blitt malt portretter av. De rødmer av å se seg selv avbildet. Ingen av dem er spesielt stygge.

Jeg tror heller at Christopher fnøs når det ble snakk om å få noen til å male han. Han syntes nok det var forfengelig. Christopher var haugianer. Mange haugianere rynket på nesen av sånt. Motstanden mot å bli avbildet stemmer godt med sånn jeg kjenner slekta. Jeg har hatt direkte kontakt med fire slektsledd. Jeg er en av dem selv. Hva ville for eksempel mormor Aslaug sagt om noen ville male et portrett av henne? Jeg kan høre stemmen hennes: “Tenk å sløse med penger på sånt.” I selfiens tid er det kanskje vanskelig å forstå.

Når slekta maste på Christopher har han nok sagt at han var for stygg, både som en spøk og en unnskyldning. Det er en forklaring som gir bedre gjenklang i “slektssjela”. Det er forskere som påstår, om jeg husker riktig, at en av forklaringene på at elefanter kan finne igjen vannkilder de aldri har besøkt, er at noen av forfedrene deres har vært der. Påstanden er at hukommelse kan arves. Jeg vil ikke påstå at jeg har arvet noe av det Christopher Hoen tenkte eller følte, men jeg opplever slektskap når jeg er sammen med slektninger. Vi har væremåter, reaksjoner, meninger, interesser og aversjoner som er gjenkjennelige for hverandre. Jeg leker med tanken på at noen ørsmå fragmenter av Christophers «vesen» kanskje han ha blitt med genene gjennom seks slektsledd helt frem til meg.

Fjærpenn og reiseblekkhus

Jeg kan se for det for meg: Christopher har akkurat kommet hjem fra seks hektiske uker på Eidsvoll. Han sitter sammen med kona og de åtte barna. Det er klart for middag. Det er en lys og varm kveld i slutten av mai. Anne (kona) sier: “Kjære Christopher, nå som du har signert grunnloven, så syns jeg er det på tide å få malt portrettet vi har snakket om”. Christopher smiler lurt og sier: “Anne, du vet jo at jeg er for stygg til det. Jeg har aldri forstått hvorfor du ville gifte deg med et troll som meg”. Veslegutten Nils, som akkurat har fylt fem år (min tipp tippoldefar) sier alvorlig: “Pappa jeg syns du er fin jeg.” Alle de større ungene rundt bordet smiler og vet at det er typisk pappa å si noe sånt.

Christopher Hoen var en storbonde fra Eiker. Han var en rik og mektig høvding. Christopher var ikke redd for å ta styringen. Jeg syns det minner om flere jeg kjenner i slekta. Christopher hadde også hjerte for dem som led nød. Under hungersnøden fra 1807 til 1808 stod han for matutdeling til de fattige. Han var opptatt av at folk skulle få si sine meninger selv om de var kontroversielle. I 1741 hadde Konventikkelplakaten blitt innført. Den satt begrensninger for lekfolks mulighet til forkynnelse uten godkjennelse fra sognepresten. Til tross for at det var brudd på loven, la Hoen likevel til rette for at nettopp det skulle få skje i hans egen hjem.

Hans Nilsen Hauge var på besøk hos Christopher i romjulen 1798. Hauge mente at Gud hadde utfordret han til å fortelle andre om sin kristne overbevisning. Det var en overbevisning som ikke alltid samstemte med kirkens syn. Hauge opplevde en åndelig oppvåkning en dag han stod i åkeren. Datoen var 5. april 1796. Nyttårsaften 1798, bare to og et halvt år etter, var han gjest hos Christopher. Han skulle være kveldens taler. Hans Nielsen Hauge hadde mye på hjertet. Han var blant annet opptatt av at ord ikke skaper endringer. Han mente at det er gjennom handlinger vi gjør verden bedre. Det var et språk som passet Christopher. Christopher var en handlingens mann.

Lakk og lakksegl

Christopher tok en stor sjanse ved å la en lekmann forkynne i sitt hus. Noen av bygdas kristenfolk mente dette var over grensen. De hadde bedt sogneprest Schmidt være tilstede for å overvåke Hauges forkynnelse. Schmidt advarte Hauge og spurte om han var klar over at han var i ferd med å bryte loven. Hauge svarte at å adlyde Gud stod over det å adlyde mennesker. Schmidt ble sint og krevde at Hauge skulle slutte. De andre gjestene ba sognepresten være stille slik at de kunne høre hva Hauge hadde å si.

Etter talen reiste presten seg. Han hevdet at det som var blitt sagt var både upassende og lovstridig. Han var særlig irritert over at Hauge hadde talt ut fra Johannes Åpenbaring. Schmidt påpekte at Johannes Åpenbaring var ment å være en lukket bok. Hauge parerte med å si at om det var riktig, så hadde vel ikke boken fått navnet “Åpenbaringen”. Lensmann Gram var tilstede. Han var enig med sognepresten. Lensmannen bestemte seg for å arrestere Hauge for brudd på Konventikkelplakaten. Da ble det spetakkel blant de som var tilstede (“tumultuarisk” – ifølge Schmidt). Min tipp tipp tippoldefar spurte om han kunne få kjøre Hauge til arresten. Christopher var en luring og tok sin raskeste traver. Før lensmannen forstod hva som var i ferd med å skje hadde Christopher transportert Hauge utenfor prestegjeldets grense. Der hadde ikke lensmannen myndighet. Han måtte innse at Hauge hadde kommet seg unna. Christopher valgte nok en løsning som ikke Hauge selv ville valgt. Hans Nilsen Hauge var ikke den som stakk av fra noe. Christopher valgte også en løsning som få andre kunne kommet fra uten å komme i trøbbel selv. Det viser noe av makten han hadde. Hverken lensmannen eller andre våget å mukke når Christopher tok en avgjørelse.

Jeg tror også situasjonen var preget av en god porsjon testosteron. Lensmann Gram var bare 20 år gammel og hadde blitt ertet av Christopher bare noen dager tidligere. Sogneprest Schmidt og Hans Nilsen Hauge var begge 27 år. Her var det tvekamp mellom to unge religiøse menn og deres motstridende meninger. Christopher selv var ikke mer enn 31. Alt tyder på at det hersket en spent stemning den kvelden også fordi de var en maktkamp mellom fire unge menn.

Seksten år senere var Christopher Hoen en av dem som ble valgt til å reise til Eidsvoll. Han stilte som en av representantene fra Buskerud Amt. Han skulle nå være med å utforme grunnloven. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Christopher ble valgt på grunn av sin posisjon i lokalsamfunnet. Jeg vil tro at det var flere som kjente uro for dette. Ikke minst hans medrepresentant sogneprest Schmidt. Det var samme Schmidt som hadde vært med på å kreve at Hans Nilsen Hauge skulle arresteres under selskapet på gården til Christopher i 1798.

Christopher og sognepresten Schmidt ble innlosjert sammen på Lysaker gård mens de arbeidet med grunnloven. Gården lå en halv fjerding (ca. 1,4 kilometer) fra Eidsvoll. De andre gjestene på gården var fogden Johan Collett (sønnen Peter giftet seg med Camilla Collett), bergmester Paul Steenrup (som etablerte Kongsberg våpenfabrikk i 1814) og lensmannen Ole Rasmussen Apenes. De var alle blant de 112 som samarbeidet på Eidsvoll.

Christopher måtte dele seng med lensmann Apenes. Han skriver hjem til kona om dette. Han skriver det på en måte som får det til å virke som det var vanlig på den tiden. Han hevder at gjestene på gården hadde det bra sammen. Christopher skryter av maten på gården. I brevet til kona skriver han: “(…) gud give de Fattige og folk i almindelighed ikke savnede det fornødne i Livet, da kunde vi have bedre af at nyde det overflødige”. Christopher var klar over nøden i samfunnet og kjente på at han var privilegert. Luksusen på Lysaker gård hadde smakt enda bedre om alle hadde hatt det bedre. Vi vet dessverre lite om Christophers arbeid i forsamlingen, men vet, gjennom brevet til kona Anne, at han blant annet hadde direkte samtaler med prins Christian Frederik.

Christopher stilte sikkert nybarbert da han skulle møte prinsen. Da var i så fall dette det tidsriktige redskapet

Både sønnen Borger og barnebarnet Olaus ble stortingsrepresentanter. Borger var pådriver for at Konventikkelplakaten endelig ble fjernet i 1842. Det må ha gledet høvdingen Hoen på sine eldre dager. Borger Christophersen Hoen var også den som opplevde at Skandinavias største gullskatt fra vikingtiden ble funnet på gården hans i 1834. Skatten var på 2,5 kilo rent gull. Barnebarnet Olaus Børgersen Hoen Fjerdingstad var stortingsmann fra 1871 til 1876.

Om Christopher var skeptisk til selfier, så var det schwung over både underskriften og lakkseglet. Jeg tror også han valgte sin dødsdag med omhu. Christopher Borgersen Hoen døde på selveste 17. mai 1845 77 år gammel. Han ligger gravlagt på Haug kirkegård. Han er nok skuffet når syttendemaitoget i Hokksund uteblir i år.

Referanser
Berge, P. (1950). Hans Nielsen Hauge og Eikerbygdene. hentet 4. mai 2020 fra https://eikerarkiv.no/hans-nilsen-hauge-og-eikebygdene/ Eikerminne side 7-14
Eiker Leksikon. (u.å.). Christopher Borgersen Hoen. Hentet 4. mai 2020 fra https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Christopher_Borgersen_Hoen
Eidsvoll 1814 (u.å.). Christopher Borgersen Hoen. Hentet. 4. mai 2020 fra https://eidsvoll1814.no/christopher-borgersen-hoen
Hæg, T (2014). Christopher Borgersøn Hoen, 1767-1845 – Gårdbruker og Eidsvollsmann. Oslo: ISBN 987-82-999400-2-3

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten. Bildet av signaturene på grunnlovsdokumentet er hentet fra https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/Dokumentet-Grunnloven-av-17-mai-1814/.

Kjartan Skogly Kversøy er fast skribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.

5 comments
  1. Ketil

    Dette var en super innledning til 17 mai vår grunnlovsdag. Penn. blekk og papir var sterke «våpen» i kampen for frihet. Enda en gang har «penn og blekk» åpnet historien for meg og, ikke minst gitt meg en ny lørdag med kaffe og kos. Takk.

  2. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Ketil og Iris. Det har vært spennende å bli litt bedre kjent med slekta på denne måten. Min mormor var Aslaug Skogly (Skistad før hun ble gift).

  3. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Åshild. Det var veldig hyggelig å høre. Jeg har jo hilst på deg og vært på gården din et par ganger. Jeg har vært veldig spent på hvordan folk som kjenner denne historien ville tåle mitt perpektiv. Det er godt å lese at du og andre i Øvre Eiker syns dette er innafor. Jeg jobber mye med at tekstene mine skal være lettleste, korrekte og med farge. Historie skal tas på alvor, men det må helst være gode fortellinger om det skal huskes.

Legg igjen en kommentar til Kjartan Skogly Kversøy Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.