Loading...
GjesteinnleggKjartaniske vers

Kjartaniske vers – Kjærlighet til skrivehåndverk og gode skriveredskaper

Anders har invitert meg til å presentere min kjærlighet til skrivehåndverk og gode skriveredskaper. Jeg takker for tilliten. Jeg skal gjøre mitt beste for å leve opp til entusiasmen og kvaliteten som gjennomsyrer Fyllepenna.no. Planen er at jeg skal skrive faste gjesteinnlegg hver lørdag i spalten – Kjartaniske vers. Denne runden skal dere få en titt inn i et langt liv med fyllepenner.

Jeg bruker fyllepenn daglig, både på jobb og privat. Jeg er filosof og arbeider med yrkespedagogikk. Godt håndverk og forholdet mellom hodet og hånden er viktig for meg. Dette perspektivet preger også fagmiljøet jeg tilhører ved Institutt for yrkesfaglærerutfanning ved OsloMet. Jeg utøver både skrivehåndverk og tegnehåndverk med fyllepenn. Å tegne med fyllepenn er en slags ekstremsport. Det er helt analogt og uten mulighet for å angre. Viskelær er for pyser. Tegningen jeg har laget her i innledningen er en refleksjon over det store filosofiske spørsmålet: Hvem kom først – høna eller egget? (Jeg tegner og skriver under pseudonymet @jentefisken på twitter og instagram)

Jeg heter Kjartan Skogly Kversøy. Jeg fikk min første fyllepenn i 1974. Det var samme år som rockegruppa Kiss kom med sitt debutalbum og ABBA vant Melodi Grand Prix med låten “Waterloo”. Det var også året jeg begynte i første klasse på flamsk skole i Antwerpen i Belgia. Mot slutten av skoleåret hadde jeg, som alle andre i klassen, allerede fått på plass en brukbar håndskrift. Min første fyllepenn var en Pelikano model 4 (P460). Vi ble gode venner. Det er vi fortsatt. Det er en stødig, holdbar og billig fyllepenn. Den begynner å bli vanskelig å få tak i.

Fyllepenner har fulgt meg siden. Midt under pønk-revolusjonen i London i 1977 gikk jeg på skole i Ilford Essex. Vi møtte de første pønkerne på gaten i nabolaget. Skotskrutete bukser og sikkerhetsnåler i jakka. Ingen hanekammer i begynnelsen. Bare rufsete hår. Johnny Rotten og Sex Pistols var en slags helter. Mamma var skeptisk.

På skolen hos oss, på østkanten i London, var det fyllepenner som vanlig. Alt unntatt matte skulle skrives med blekk. Vi skrev med lange blå Platignum fyllepenner. Det var standardpennen på mange offentlige skoler i London. Blekkpatroner var luksus. Vi måtte til rektor for å resirkulere og fylle opp de tomme patronene. Rektor hadde blekk i litersflasker. Dette var ikke tidlig miljøvern, men bare et av mange tegn på dårlig økonomi i de engelske offentlige skolene på den tiden. Min kamerat Martin og jeg var mestere i å bruke blekk. Det ble mange turer på rektors kontor. Vi somlet det vi våget. På den måten ble turene for å fylle blekk en form for frihet fra kjedelige skoletimer. Blå fingre, hender og munnviker var standard. I friminuttene skrev Martin og jeg romaner på toalettet på skolen. Tenk om engelsklæreren vår hadde visst det. Håndskrevet med blekk naturligvis. Romanene handlet om fotball og James Bond. Viktige ting for unge gutter.

Familien flyttet til Norge i 1979 og jeg fikk min første Parker fyllepenn. Det var samme året ACDC kom med albumet “Highway to Hell” og året før The Kids lanserte “Forelska i lærer’n”. Fyllepennen fulgte meg hver dag på skolen til jeg gikk ut videregående i 1988. Det var en Parker 25. Den er uslitelig. Den er fortsatt like god å skrive med. Fyllepennen ble mindre brukt de påfølgende årene. Det er noen mørke fyllepennår mellom 1988 og 1999. Jeg arbeidet som kokk, skipper og fikk etter hvert en kontorjobb. PC og kulepenner var daglige skriveredskaper. Kulepenner av bruk-og-kast-varianten. Nok om det. Jeg skammer meg. Det skal ikke skje igjen.

Håndskrevne notater fra studietiden.

I desember 1999 sa jeg opp jobben og begynte å studere filosofi. Å være førstegangsstudent som 31-åring var interessant. Etter mange år i jobb var jeg vant med å stå tidlig opp om morgenen. Jeg kjente på et visst press. Jeg hadde tross alt valgt å si fra meg en godt betalt jobb. Jeg må legge til at jeg var (og er) gift (med Eva) og hadde en tålmodig kone som heiet frem mitt utradisjonelle valg. Det var fint å ta et verdivalg i livet, men jeg kjente det måtte tas på dypeste alvor.

Intens studierhverdag med påfølgende akutt senebetennelse ble årsak til at fyllepennen måtte hentes frem igjen. Den hadde helbredende egenskaper for både arm og sjel. Jeg skaffet meg en Rotring ArtPen 1,5 kalligrafipenn (stub). Den danset over sidene. Jeg fikk det for meg at jeg skulle ha UIO’s vakreste forelesningsnotater. De ble ganske bra. Jeg skrev opp til 30 A4-sider i uken med Rotring-pennen. Jeg slet ut fire av dem på fem år. Alt ble skrevet i en selvutviklet effektiv kalligrafistil. Mange medstudenter var takknemlige for å ta kopi fra mine notater. Permene med håndskrevet tekst har jeg fortsatt. Jeg vet ikke hvor nyttige de egentlig har vært, men jeg kjenner litt stolthet når jeg tenker på at de ble skrevet med fyllepenn.

I 2005 ble jeg ansatt i høgskole- og universitetssektoren. Der har jeg vært siden. På møter ser du meg alltid med en oransje No.19 blokk med ruter fra Rhodia og en eller annen penn fra før 1940. De siste årene har det vært gamle penner som har engasjert meg mest. I 2012 kom jeg tilfeldigvis over en artikkel som beskrev en type fyllepenner jeg ikke kjente til fra før. Jeg hadde sett skrivebøkene til min oldemor Signe fra folkeskolen. Hun gikk på skolen helt på slutten av 1800-tallet. Skriften var fantastisk. “Alle” skrev mer eller mindre fantastisk på den tiden. De fleste med dyppepenn. Jeg hadde forsøkt mange ganger å få til en lignende skrift. Det virket å være umulig. Jeg ante ikke at skriveredskapen var noe av nøkkelen.

Håndskriften til oldemor Signe da hun var 10-12 år.

I artikkelen fra 2012 lærte jeg at det finnes pennesplitter som oppfører seg nærmest som malepensler. De gir tynne fine linjer oppover og feite deilige linjer nedover. Jeg fant også en link til det som må kalles penne-nirvana. Lykke kan kjøpes. Tro meg. Denne typen pennelykke er dessverre ikke helt gratis. I Little Rock Arkansas i USA bor det en fyllepennselger. Han heter Mauricio Aguilar. Han er ikke av de billigste, men helt klart en av de beste. Han selger vakre vintage fyllepenner med fleksible pennesplitter. Egentlig er de ikke så dyre om du sammenligner de med moderne luksuspenner. Jeg sendte en e-post til Mauricio og ba om råd og forslag. Mauricio svarer alltid omstendelig og skikkelig. Han foreslo en Waterman 3 fra 1930 med fleksibel 14 karats gullsplitt ($250 + frakt). Jeg måtte bare ha den. Det har blitt flere siden. Mer om det en annen gang. Jeg har vært usikker på om jeg skulle dele linken til Mauricio. Jeg må i hvert fall advare deg. Det er på eget ansvar om du velger å åpne døren inn i en eventyrverden av vakre skriveredskaper. Kjøper du en fyllepenn med fleksibel gullsplitt kan jeg kan love intens lykke. Du må riktignok være villig til å øve noen uker. De gamle skjønnhetene varer i generasjoner om de behandles med varsomhet. Blir du nysgjerrig? Åpner du denne linken er det ikke sikkert du blir den samme igjen. Link: http://www.vintagepen.net/

Min første Waterman 3 fyllepenn fra Mauricio Aguilar med ferske jobbnotater i bakgrunnen.

Siden 2012 har penner som er mer enn 80 år gamle vært den store besettelsen. Det finnes selvfølgelig moderne unntak. En Nakaya “Desk Pen” er på ønskelisten. En moderne Pelikan M400 også. En Aurora Optima Limited og en Wahl-Eversharp Decoband med Superflex #8 gullsplitt hadde vært fint. En moderne Conklin med fleksibel splitt likeså.

Kjenner du dragning mot fleksible splitter, men ikke tror at lommeboken holder følge? Jeg kan glede deg med at for en hundrelapp eller to finnes alternative veier til de fleksible pennesplitters paradis. En Tachikawa eller en lignende pennesplittholder og en Zebra-G pennesplitt gir den rette følelsen. Jeg kan komme tilbake til hvordan du bruker dem en annen gang. En Zebra G-splitt er billige og bra å trene med. Profesjonelle kalligrafiskrivere og analoge tegneserietegnere hyller disse splittene. Det er ikke så lurt å bruke en 80-100 år gammel uerstattelig fyllepenn før du vet hva du driver med. Gamle penner krever lett hånd, nennsomhet, omsorg og kjærlighet. Det er gjerne slik med fine gamle ting.

Det å skrive med fyllepenn er et håndverk, og presisjonsredskaper, som en vintage fyllepenn med fleksibel gullsplitt, krever selvsagt øvelse. For en håndverker er gjerne litt av tilfredstillelsen og meningen den pågående søken etter å bli bedre. Mye av min tiltrekning til fyllepenner er å skrive med kvalitetsredskaper og ha mulighet til å videreutvikle mitt eget skrivehåndverk. Det vil også prege det jeg kommer til å skrive om i bloggen.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.

8 comments
  1. Ketil

    Dette er en opplevelse å lese – og litt farlig for å bli hektet. Jeg følger deg inn i skriftens og din penner verden og gleder meg til forsettelsen!

  2. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk for hyggelig tilbakemelding. Det blir moro å dele litt forskjellig om skrivehåndverk og skriveredskaper i tiden som kommer.

  3. Inger Håøy Braa

    Det var utrolig både nostalgisk og artig å lese bloggen din! Du skriver så godt og har en svært «god penn» i bokstavlig og overført betydning!

  4. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk for en hyggelig tilbakemelding Inger. Jeg gleder meg til å dele litt hver uke. Jeg skriver fordi jeg kjenner uro for håndskrift. Jeg ønsker å bidra til å vise at det å skrive for hånd er spennende, givende, meningsfylt og artig. Jeg vet det er mange ungdommer som tegner manga-tegneserier som syns at fyllepenner og dyppepenner er stas.

  5. Asbjørn Ljones

    Du skriver forbasket bra, Kjartan! Skikkelig interessant å lese.
    … og mimringen var noe jeg absolutt kjente meg igjen i…
    Keep it up 🙂

  6. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Asbjørn. Det er veldig hyggelig å få tilbakemelding her på bloggen. Det er bare å glede seg til helgen. Da blir det mørke og humoristiske skråblikk på koronavirus og karantene. Jeg tror du vil like det. Det handler på mange måter om det å la seg inspirere av uro.

  7. Benedikte Kielland

    Sitter i spenning og venter på skråblikk på koronavirus og karantene. Hilsen hun med alle de vakre og morsomme måkebildene.

  8. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Benedicte. Du har den største samlingen av @jentefisk-måker i Norge. Jeg er glad de har et bra hjem. Dagens «Kjartaniske vers», om koronavirus og karantene, er publisert allerede i morges både her på bloggen, på Facebook og under @jentefisken sin profil på twitter. Veldig hyggelig å høre fra deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.