Loading...
GjesteinnleggKjartaniske vers

Kjartaniske vers – Karantene – la følelsene dryppe ned på papiret

Har du blitt satt i karantene? Pust dypt inn og kjenn mulighetene som åpner seg. Fjorten dager i ensomhet? Det er en sjelden luksus i en travel verden. Korona og karantene kan gi akkurat det frirommet du trenger for å hente frem fyllepennen og finpusse håndskriften. Kjenner du på frykten? Ta vare på den! La deg inspirere av uroen og mørket. Dette er en anledning til å skrive og tegne ut angsten med det svarteste jerngallusblekket du kan få tak i. Stikk tungen bort på pennesplitten og kjenn metallsmaken bre seg i munnen (NB: Ikke ha jerngallusblekk i en fin fyllepenn! Det egner seg best til dyppepenn).

Før du leser videre må jeg presisere noe. Jeg skriver ikke dette for å romantisere feber eller alvorlig sykdom. Jeg oppfatter heller ikke karantene som en spøk. Blir du bedt om å holde deg hjemme, så er det nettopp det du skal gjøre. Tenk på din elskede bestemor og bidra slik at du kan beholde henne lenge. Denne teksten er skrevet til flertallet av dere som blir satt i karantene, og som vil komme fra det hele med minimale plager og med helsen i god behold. Den er skrevet til dere som kjenner at fjorten dager i karantene er en ubegripelig lang tid. Mitt innspill er at karantenetiden kan, om du vil, være en mulighet til undring, endring og utvikling

Pernille, stakkars, er et lite nesedyr med virusangst (tegnet med Zebra G-splitt)

Vi har vært på litt av en reise de siste dagene. Media har druknet oss i informasjon og inntrykk. Vi har fått servert både overdrivelser og underdrivelser. Vi har blitt kjent med noe skummelt vi ikke en gang ante eksisterte bare for noen få uker siden. Media har gjort jobben grundig. Du er ikke alene om du kjenner både uro og paranoia. Mannen med ljåen kryper inn i fantasien til selv de mest balanserte av oss. Pandemimonsteret tar alle slags former. Et øyeblikk er uhyret en snørrete liten jente og i det neste er det mannen som hoster bak deg på bussen. Skal du våge å ta imot kontanter som vekslepenger? Hvem har berørt varene i butikken? Viruset ligger på lur alle steder og er klar til å overfalle selv de mest forsiktige av oss. Ingen blir spart. Hverdagen er blitt en konstant kamp for å unngå epidemiske håndtrykk og dødelige klemmer.

… og så har det utenkelige skjedd. Skrekkmeldingen har kommet. Du har blitt satt i karantene. Du er bekreftet smittet eller kjenner noen, som har truffet noen, som er smittet. Du er i en sårbar situasjon. Du kan nå, med god samvittighet, slippe følelsene løs. Smak litt på elendigheten. Den kan bli en kilde til inspirasjon. Storm i følelseslivet kan gi deg en mulighet til å utforske din indre kunstner. Tenk på alt det vakre og underlige som aldri hadde blitt til om ikke hjerter ble knust, forelskelser raste, døden ble sett i hvitøyet, raseriet kokte i kroppen, pesten herjet eller endetiden kjentes skremmende nær. Kjenner du inspirasjonen?

Nå er det en anledning for å formidle alt det bloddryppende og forferdelige du sitter inne med. Trenger du blekk som kler humøret? Diamine har dråpene som passer anledningen. Blekket jeg tenker på har fargen til frisk blod. Diamine har gitt det navnet Wild Strawberry. Jeg kan se for meg flere navn som hadde passet bedre. Hva med «TCSM» (Texas Chain Saw Massacre)? … eller rett og slett «Road Kill»? La noen dråper dryppe på papiret før du begynner å skrive. Dra hånden over arket og kjenn zombiene slepe deg avgårde. Mary Shelley hentet ikke inspirasjonen til «Frankenstein» fra et fredelig liv.

Jerngallusblekk, Zebra G-splitt, Tachikawa pennesplittholder og Diamine («Road Kill») Wild Strawberry blekk

Tegner du? Jeg er svak for tegneserien Tommy og Tiger’n. Særlig Tommys kreative snømenn vekker assosiasjoner til egen tegneaktivitet i drepende kjedelige skoletimer på ungdomsskolen. Ungdomsskolen var ikke noe puslete karantene i fjorten dager. Som tenåring opplevde jeg skolen som år inn og år ut lenket som en slave til en stol og en pult. Jeg trodde aldri plagene skulle gå over. Jeg var en ungdom med sans for drama. Jeg er glad skolepsykologen aldri fikk i oppgave å analysere kladdebøkene mine. Det er kanskje ikke det de driver mest med uansett. Karakterene var gode nok, så jeg var ikke mer synlig enn at tegneaktiviteten min gikk under radaren. Jeg så nok konsentrert ut der jeg satt og tegnet. Det var jeg også. Jeg var bare ikke fokusert på det som var ment å foregå i timene. Tegning gjorde skolehverdagen mulig å holde ut. Jeg tegnet skjeletter og blodtørstige monstre. Hvilken fjortenåring kjenner vel ikke lykke i selskap med hjernesultne zombier og blodfysne vampyrer? Slim, gørr, blod og hodeskaller gav mening til selv den tristeste skoletime. Jeg har i ettertid tenkt at det var skolen som gikk glipp av noe. Jeg manglet ikke energi, kreativitet og tiltakslyst. Lærerne og jeg befant oss bare ikke på samme planet. Jeg er lærer selv og tenker ofte på dette. Det finnes mektige motivasjonskrefter i interesser, lidenskaper og drømmer. Som fagbokforfatter er jeg særlig opptatt av motivasjon og det å bli sett og tatt på alvor (Kversøy & Hartviksen 2018).

Som voksen trodde jeg tegneferdighetene mine var mer eller mindre tapt. Etter å ha sett “Øisteins Blyant” på barne-TV, sammen med datteren min Sofie og kona mi Eva, kjente jeg en gammel velkjent inspirasjon kile i kroppen. Underlige tanker våknet i hodet: Kanskje er det slik som Øistein påstår at alle kan tegne? Kanskje kan gamle kunster hentes frem igjen? Øistein nøler ikke og pirker ikke. Han lar strek være strek og bruker det som måtte havne på papiret. Han tegner litt med høyre hånd. Han demonstrerer sin avslappede holdning og tegner litt med venstre også. Eva (kona altså) gikk foran med et godt eksempel. Hun begynte å tegne bursdagskort til nevøene. De ble veldig fine. Jeg kunne ikke være dårligere.

Fyllepenntegning er for de modige. Det er ikke rom for å angre. Det blir som det blir. Det er tegning i Øisteins ånd. Zombiesnømannen under syns jeg passer karantenestemningen på flere måter. Ja, det er to snømenn på tegningen, men ser du nøye etter, så vil du se at den andre snømannen ikke har zombieøyne. Snømann som blir tygget på er en helt vanlig snømann. Kampen for tilværelsen handler for tiden om antibac, toalettpapir, hermetikk og munnbinn. Snømenn har andre kamper. Vi som tegner og skriver med blekk ser muligheter i angsten. God bedring alle sammen.

Det var ikke nok snø til alle …

Litteratur
Kversøy, K. S. & Hartviksen, M. (2018). Samarbeid og konflikt – to sider av samme sak. Bergen: Fagbokforlaget

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder fotografiene.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.

4 comments
  1. Arne Roar Lier

    Bra skrevet Kjartan! Du undrer over mange sider av situasjonen vi alle er i om dagen. Gleder meg til neste blekk(blikk?)kommentar.
    Arne Roar

  2. Kjartan Skogly Kversøy

    Så hyggelig at du har lest stykket. Jeg tenker det er yrkespedagogisk relevant. Her er det snakk om både håndverk og redskaper. Leste du forrige ukes «Kjartaniske vers»? Du finner det her på bloggen. Der er det bilde av oldemor Signe sin vakre håndskrift. Hun er 10-12 år når hun skriver det med dyppepenn. Min opplevelse er at en del ungdommer savner å kunne skrive pent. Alt for lite hode og hånd i skolen. Jeg skal slå et slag for dette i mine innslag hver lørdag.

  3. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk, så koselig med entusiastiske lesere. Jeg skal ha et nytt stykke klart frokostkaffen hver lørdag morgen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.