Loading...
Kjartaniske vers

Kjartaniske vers – Hva skjedde med Monte Rosa og mamelukkene fra Espeland?

Hva skjedde med deg Monte Rosa? Da jeg fant deg så du ikke bra ut. Om du bare kunne snakke. Nå kunne du heller ikke skrive. Jeg skal ikke plage deg med sorgen min, men jeg ble blank i øynene da jeg oppdaget deg. Hvem hadde gjort dette mot deg? Hvorfor hadde noen behov for å ødelegge deg på denne måten? Du hadde sikkert mye mer å gi. Jeg forstår ikke hva slags ulykke du ble du utsatt for? Jeg skal vie tiden min til å forsøke å finne ut av det. Det er ikke mye å gå på, men noen spor er det.

Den vakre pennekroppen

Monte Rosa er en fyllepenn som ble produsert på 1950-tallet. Den ligger stygt skadet i en eske på skrivebordet mitt. Det fulle navnet på denne fyllepennen er Montblanc Monte Rosa 042. Den var i sin tid en relativt alminnelig brukspenn. Dersom den ble kjøpt med stålsplitt het den 022, og dersom den ble kjøpt med gullsplitt het den 042. Denne hadde gullsplitt. Det var altså en ganske fin brukspenn. Grunnen til at den havnet på skrivebordet mitt var at jeg hadde vært på auksjon. Der hadde jeg falt for fristelsen å kjøpe en liten eske med pennerusk og rask. Det er sjelden en god idé. Fantasien overgår alltid realitetene. I esken var det selvsagt ingen gjenglemte superverdifulle fyllepenner, i deler, som bare ventet på å bli satt sammen igjen. Den forrige eieren hadde brukt det som kunne brukes, og lagt det som var til overs i en eske. Dette var bare en eske med pennesøppel og noen få brukbare deler. Jeg hadde betalt overpris. Jeg vet ikke om du har vært på auksjon? Jeg, som mange andre som var tilstede, trodde dette var kveldens smarteste kjøp. Jeg holdt ut lengst i budrunden. Jeg tenkte jeg hadde vært kjempeheldig. Det hadde jeg ikke …

Her er det som er var igjen, vinkorkene innberegnet, etter at de mest ubrukelige delene hadde gått i søpla.

Da jeg kom hjem var jeg full av forventning. Det så lovende ut – på avstand. Jeg åpnet esken og drømmen ble knust umiddelbart. Jeg burde visst bedre. Da jeg hadde kommet over den første skuffelsen, så oppdaget jeg likevel noe som fanget oppmerksomheten. I kassen lå en vakker pennekropp med en stygt skadet pennesplitt. Det var en Montblanc Monte Rosa 042. Monte Rosa så ikke bra ut stakkar. Hun lå der forkommen. Hun manglet også hetten sin. Men hvordan hadde hun blitt slik? En ting er å miste eller ødelegge hetten til en fyllepenn. Jeg kan kanskje forestille meg at det kan skje. Da snakker vi antagelig om skjødesløshet fra en likegyldig fyllepenneier. Alternativt kan jeg se for meg en dypt konsentrert forfatter. Han er oppslukt av skrivearbeidet. I et engasjert øyeblikk føyser han hetten ned fra skrivebordet. Han hører den sprekke i det den treffer skifergulvet. Sånt kan skje. Det som var verre å forstå var de ekstreme skadene på pennesplitten. Jeg kan rett og slett ikke se for meg en skriveaktivitet som harmonerer med sånne skader. Forklaringen måtte være en annen.

Hva slags skriveaktivitet kan ha ført til dette?

Jeg så på bevisene. Hvordan kunne pennen bli slik? Assosiasjoner og spekulasjoner vekket fantasien min. Kanskje var eieren en utro ektemann som ofte snakket varmt om fyllepennen sin. Den var kanskje hans kjæreste eie. Den hadde vært hans mest trofaste venn gjennom studietiden. Sammen hadde de skrevet tusenvis av velformede og velformulerte ord. Han snakket aldri slik om kona. En dag fikk hun nok. Hun tok pennen og gjorde seg klar til å trampe på den. Hun tenkte seg om og kjente at det ikke var nok. Hun ville ha skikkelig hevn for den uretten han hadde begått mot henne. Hun tok først av hetten og knuste den med skoen. Deretter tok hun gullsplitten og skrapte den tungt over tegelsteinsmuren bak vedovnen. Det kjentes bedre. Monte Rosa skulle aldri skrive igjen.

Forklaringen måtte være en annen …

Det var likevel noe som skurret med denne forklaringen. Skadene tydet mer på et brutalt brudd enn hevngjerrig skraping. En alternativ hendelse, som kunne forklare skaden bedre, var kanskje en gutt som satt og bygget modellfly. Han var nesten ferdig. Det gjenstod bare å male den svarte gummien på hjulene. Alle som har bygget modellfly vet at de små malingsboksene er håpløse å åpne. De nedspiste neglene på fingrene hans var ubrukelige til sånt. I skuffen til skrivebordet der han satt lå en gammel fyllepenn. Han hadde aldri sett noen bruke den. Den var perfekt – tenkte han. Monte Rosa ble aldri den samme. Hjulene forble umalt den kvelden …

Blondeskjorten som ble reddet

Ville virkelig en guttunge våge noe sånt? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg har en siste forklaring. Det er forklaringen jeg liker best. Jeg tror nemlig Monte Rosa kan ha vært fyllepennen til en bruktbilforhandler. Jeg tror han kan ha lignet litt på min farfar Konrad. Han handlet bruktbiler det meste av sitt voksne liv. Han hadde bilforretning på Espeland rett utenfor Bergen. Farmor Margot kunne fortelle skrekkhistorier fra den tiden. Særlig var det spenning i luften når det nærmet seg tiden for å levere en bil som nettopp var solgt. Bilen måtte være feilfri, blankt og fin ved levering. Ingenting skulle få ødelegge en god handel. Sånne dager lå spenningen og stresset som en tåke over bruktbilbutikken.

Hardangersømmen som kom til et bedre sted

Selve bolighuset stod på taket av bilbutikken. I innspurten av en bilhandel kunne det gå hardt for seg. Farfar trengte gjerne pussefiller. Det var stadig mangel på det. Krise! Om farmor ikke var hjemme, så kunne farfar gå på vill jakt i huset etter noe å pusse med. Han var ikke sentimental i sånne situasjoner. Bilen skulle skinne som en kule. Regndråpene skulle kunne perle seg på panseret. Ingenting var viktigere enn en handel som nesten var i boks. Alle kremmere forstår det. Farmor kunne fortelle at antikke blondeskjorter, hardangersømsduker og mamelukker kunne være blant de tilfeldige ofrene. Farmor forsøkte alltid å gjemme unna de vakreste tekstilene. Det var ikke lett når det stadig var en ellevill bruktibilhandler på desperat pussefillejakt. De plaggene og dukene som overlevde ble etter hvert hentet frem fra hjemmestedene sine og sendt i eksil hos min mor i Indre Arna.

Mamelukkene som fikk asyl

Akkurat slik tror jeg det skjedde. En bruktbilforhandler, med en Montblanc Monte Rosa i lommen, var på vei for å avlutte en handel. Han skulle levere en nypolert bil til en kunde. Det var en kjempehandel. Bruktbilforhandleren hadde fått god pris. På vei til levering skjer det som ikke skal skje. Vindusviskerne svikter i regnværet. Katastrofe! Han stanser bilen på nærmeste bensinstasjon. Opp med panseret. Han ser seg desperat rundt i motorrommet. Hvor er feilen? Ledningene til vindusviskermotoren ser greie ut. Opp med sikringsboksen. Der ser han synderen. Det er heldigvis bare en sikring. Han husker å ha sett ekstra sikringer i hanskerommet. Han husker riktig. Den hersens ødelagte sikringen sitter bom fast. De voksne mannefingrene kommer ikke ordentlig til. Bilforhandleren kjenner panikken kommer krypende. Han skal møte kjøperen om et kvarter. Det nytter ikke levere bil i regnvær om ikke vindusviskerne virker. Nå er det liten trøst i at regndråpene perler seg vakkert på panseret. Han finner ingenting i bilen som har en spiss som kan passe. Han kjenner på lommene. Fyllepennen! Splitten blir stukket ned mellom sikringen og holderen. Lirke, lirke. Sikringen kommer så vidt ut. Det gjør ikke hele pennesplitten. Sånn var det nok tror jeg.

Kan ikke dette hakket være fra kanten av en sikringsboks? Hva annet kan det være? Forslag mottas med takk i kommentarfeltet nedenfor. Såpass skylder vi Monte Rosa.

Kjære Monte Rosa, jeg er glad for alt du fikk skrevet. Bokstavene du formet bidro til å gi bilforhandleren et levebrød. Av respekt for din alt for tidlige bortgang, håper jeg at skriveredskapen som overtok ikke var en reklamekulepenn …

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast skribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.

5 comments
  1. Kirsten O. Ulveseter

    Fantastisk skrive igjen Kjartan! 👏👏👏 Kjem nok til å sjå for meg mamelukkar og pennesplittar ei lita stund no 😉

  2. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Kirsten. Mamelukkene henger fremme på veggen hos min mor. Hun har et par ekstra digre mamelukker. De gikk min bror Runar og jeg på karneval i en gang i hver vårt bein. Vi skulle være siamesiske tvillinger. Vi var mange nummer mindre enn nå. Jeg tror vi var 11-12 år gamle og det var en eller annen fest på bedehuset i Indre Arna der vi skulle være utkledd.

  3. Jan Emil Raastad

    Koselig om Monte Rosa. Det er alltid et nytt liv for en MB. På nett finnes et tysk firma som tar MB inn til reparasjon.
    Koselig hjemmeside dette, men navnet var grusomt. Kunne det ikke bare ha hett «fyllepenn.no»?

    1. Anders Kristiansen

      For å svare på det med navnet på nettsiden: jeg innså en god stund etter at jeg opprettet bloggen at man ikke bør bøye “penn” i hunkjønn på norsk. På min (og mange andres) dialekt er det mest naturlig å si “penna”, i stedet for “pennen”. Dermed ble bloggen hetende det, og innen jeg oppdaget denne lille feilen var bloggen så godt i gang at jeg ikke hadde lyst til å endre det. Fyllepenn.no var dessuten ikke tilgjengelig, som Kjartan er inne på.

  4. Kjartan Skogly Kversøy

    Takk Jan Emil. I spalten «Kjartaniske vers» leker jeg med historier som på en eller annen måte er relatert til skriveredskaper og skrivehåndverk. Ødelagte fyllepenner fortjener også en fortelling. Det var artig å få koblet dette til mamalukker. Jeg skriver til daglig mest fagtekster i form av artikler og bøker, så dette er en artig avveksling. Fagtekstene kan helt klart bli bedre med et språk som ligner med på dette formatet. Husker du forresten hva det tyske firmaet som restaurerer Montblanc-penner het? Jeg reparerer de fleste av mine fyllepenner selv, men det er ikke lett å få tak i løse pennesplitter til akkurat disse pennene. Jeg har faktisk to stykker. En med en ødelagt gullsplitt og en med stål. Navnet på bloggen ble som den ble da de fleste versjoner av «fyllepenn» var opptatt dessverre.

Legg igjen en kommentar til Jan Emil Raastad Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.