Loading...
Kjartaniske vers

Kjartaniske vers – “Das Boot” – Hva slags blyanter hadde de på U-96 og U-612?

U-612 sklir stille gjennom vannet. Kapteinen kjenner pulsen i halsen. Salte dråper renner sakte nedover ryggen og inn mellom rumpeballene. Lukten ombord er overveldende. Eimen av harsk svette og dødsangst omfavner alle. Han ville gitt hva som helst for en dusj og en røyk. Bare tenke på noe annet og la nikotinen bre seg i kroppen. Han ville gitt hva som helst for en øl. Det er ikke mulig akkurat nå. Han vet at mannskapet er lettet. Han vet de er frustrerte. De syns han tar for store sjanser. Enda en gang slapp de unna. Så vidt …

De ble bare lett rystet. De fikk bare noen små nye lekkasjer. Ikke alle på skroget. Ubåten blir raskt reparert. Nye truser og bukser er en uoppnåelig luksus. Luften får et ekstra innslag av amoniakk. Det tåler det erfarne mannskapet godt. Det er umulig å holde kontroll på alle kroppsfunksjoner når det smeller. Kroppen gjør det den må gjøre når tilværelsen blir ristet. Det forstår egentlig bare den som har vært på en ubåt når det smeller. Ingen kommenterer. Alle vet at neste gang kan det være deg. Synkeminene kom heldigvis ikke helt nærme nok denne gangen. Det kunne gått så mye verre. Det vet alle. Det er helt stille ombord.

Kaptein Wrangel tar frem blyanten. Hånden er ikke stødig. Alle som står i nærheten ser det. Ingen sier noe. Ingen har stødige hender på U-612. Mannskapet vet ikke at selv kaptein Ulrich Wrangel klynger seg til en amulett. Han er ikke alene om det, men ingen snakker om sånt. Wrangel har et dusin i reserve under sengen på lugaren. Han våger ikke annet. Kapteinen bruker alltid en Johann Fr. Krämer “Poseidon” når han er på tokt. Det har alltid gått bra når kursen blir satt med en gudeblyant. Wrangel våger ikke eksperimentere. Etter år med krig har han begynt å tvile på at det fortsatt finnes en gud i himmelen. Han kjenner likevel en slags trøst i å ha en håndfast Poseidon under havoverflaten. Klokken nærmer seg 09.30. Kaptein Wrangel bjeffer: “306 grader nordvest!”

Kaptein Ulrich Wrangels amulett

Tysk blyantproduksjon hadde eksistert siden 1662. Andre verdenskrig gav ingen grunner til å stoppe. Den beskjedne blyanten var en kritisk faktor for alle parter i krigen. I England var det til og med straffbart å bruke mekaniske blyantspissere. Blyantene var for verdifulle for å bli utsatt for sånt sløseri. Du kan lese mer om det her. Blyanten var rett og slett pålitelig. Den virket under alle forhold. Den var rimelig å produsere. Ikke en gang et fuktig kart på en ubåt kunne stanse den.

Johann Fr. Krämer produserte ikke bare “Poseidon”

Johann Fr. Krämer var en av mange blyantprodusenter i Tyskland på den tiden. Foruten blyanten “Poseidon” hadde de modellen “Steinhauerstift”. J. J. Rehbach Schlüssel Bleistift-Fabrik var en annen produsent. De hadde også en “Steinhauerstift” med tilleggsbetegnelsen 1085 Härte III. I tillegg produserte de blyantene “Feinster Bleistift” og «Walhalla». “Walhalla” var antagelig navngitt med tanke på nazistenes besettelse for det norrøne.

Blyanten er et mektig våpen. Selvsagt er den verdig en plass i selveste Valhall.

J. S. Staedtler hadde sin flotte “Glasochrom” med det lett gjenkjennelige tykke blyet. Eberhard Faber satset på greske filosofer med en blyant som fikk navnet “Heraklitt”. Har du hørt om blyantmerket H. C. Kurz? De satset på de fyldige blyantene “Magazinstift” og “Vineta Zeichenstift”. Glocken Bleistift-Fabrik satset på sin ektra tykke “ELECTRICUS”, mens A. W. Faber produserte den velkjente “Goldfaber”. Enda var det mange mange flere. Krigen konsumerte et enormt antall blyanter til alle tenkelige og utenkelige oppgaver.

En vakker vellaget blyant fra J. S. Staedtler
Glasochrom 0413 med vakkert mørkt treverk og ekstra tykt bly

Blyanten slapp ikke unna krigens utfordringer. Den ble strippet ned til et minimum. Hva kjennetegnet en strippet og minimalistisk krigsblyant? I praksis betydde det at tyske blyanter ble laget uten maling eller lakk. Tyskernes blyanter var ofte produsert med røft treverk og grafitt. Kun det. Produsentens navn ble trykket med det billigste mørke blekket tilgjengelig. Mangelen på trevirke gjorde også at treslag som ellers ikke ble brukt til blyanter ble forsøkt.

Et utvalg tyske krigsblyanter

Amerikanske blyanter fra den samme perioden måtte kvitte seg med sine berømte flotte presslåser i messing. Messing hadde viktigere oppgaver i våpenproduksjon. De amerikanske soldatene ville fortsatt ha viskelær festet til enden av blyanten. Nå ble den røde gummien festet med presslåser av behandlet papir eller farget plast. Inntoget av papir og plast gjorte det lettere å dekorere presslåsene. Dette preger fortsatt de beste blyantene som lages i USA. Amerikanske blyanter kan du lese mer om her.

En amerikansk blyant fra andre verdenskrig med presslås av behandlet papir
En amerikansk blyant fra andre verdenskrig med farget presslås i plast

Det finnes en vakker urban legende. Den handler om blyanter. Jeg syns den passer godt til å avslutte dette innlegget. Jeg syns også den passer godt i en tid når måtehold og resirkulering er noe vi må bli bedre til. Jeg ble kjent med fortellingen under et besøk i en kunstnerbutikk for mange år siden. Jeg ble fortalt at mange av jernbanevognene som ble brukt under andre verdenskrig ble bygget i førsteklasses sedertre. Mange av godsvognene i Europa hadde uhyggelige oppdrag under krigen. De transporterte soldater, krigsmatriell og fanger. Disse historiene kjenner de fleste.

De holdbare vognene ble også brukt til transport etter krigen og endte ofte sine arbeidsdager på et sidespor. De råtnet aldri. De ble gjerne stående glemt og overlatt til seg selv. Selv om de så triste og forfalne ut, var ofte treverket like godt som da de ble bygget.

En godsvogn med en mørk forhistorie får nye fargerike muligheter

Etter krigen var det mangel på sedertre til blyantproduksjon. Om fortellingen er riktig, så var det en smart entreprenør som så koblingen. Han forslo at de gamle vognene kunne resirkuleres. I tider med mangel på noe, våkner kreativiteten hos noen. Det kan bli veldig mange blyanter av treverket fra bare en godsvogn. Det var mange gamle godsvogner å ta av. Fabrikken som satt ideen ut i livet var Koh-I-Noor Hardtmuth. Selv hevder de å produsere blyanter laget av den beste grafitten i verden. Vil du lese om flere som hevder å lage verdens beste blyanter kan du trykke her. For å pakke inn den utsøkte grafitten valgte de altså i mange år å bruke treverk fra godsvogner. Koh-I-Noor satt i sin tid også markedsstandarden med sine gule blyanter. Det skal jeg skrive mer om i et kommende innlegg.

Noen av de vakreste fargeblyantene jeg vet om kommer fra Koh-I-Noor. De er selvsagt også laget av sedertre. Disse fargeblyantene inspirerer meg og vekker gode assossasjoner. Tenk om godsvognene, med den dystre og mørke fortiden, som hadde vært transportredskap for ondskap, lidelse og død, også ble forvandlet til noe som kunne gi verden mer farge? Jeg håper noe av sedertreet fra disse vognene ble til fargeblyanter. Alle tegningene mine blir fargelagt med Koh-I-Noors Triocolor fargeblyanter. Sorten jeg bruker har gått ut av produksjon og er derfor ikke lenger så enkle å få tak i. Den siste pakken fikk jeg kjøpt i en tsjekkisk bokhandel for et par år siden.

Stadig trenger verden blanke ark og nye fargestifter …

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Alle bildene i spalten i spalten er også tatt av Kversøy dersom ikke annet står skrevet.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent for Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” har innlegg på lørdager annenhver uke.

3 comments
  1. Ketil

    Ny kunnskap og nye innfallsvinkler om blyanter og penner fører oss inn i en spennende verden med fantastiske opplevelser. Lørdagens «blanke ark»er enda en gang blitt farget og blitt til opplevelser. Takk.

Legg igjen en kommentar til Ketil Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.