Loading...
Blekkomtale

Blekkfang – Ferris Wheel Press, del 2

Forrige gang var det pasteller som var i fokus, denne gangen er det litt mer farger i spill.

Her kommer et kjapt blikk på resten av Ferris Wheel Press-blekkene jeg kjøpte hos Fru Steens.

Settet Original Trio er nok de mest tradisjonelle blekkfargene av de jeg kjøpte:

Tanzanite Sky: Svært mørk, blå-lilla uten noen særlige fargevariasjoner. I splitten jeg brukte er det nesten vanskelig å se at det er lilla og ikke f.eks. svart. Det virker ganske vått og flyter godt i pennen. Jeg har sett litt skinn i store dråper, men ikke i skrift.

Alle sitatene i denne omtalen er hentet fra TV-serien Fleabag av og med Phoebe Waller-Bridge. Anbefales på det varmeste!

Candy Marsala: Ganske dempet, rustrød farge med litt fargevariasjon. Det flyter godt i pennen og virker nesten “smurt” (lubricated), men jeg vet ikke om det stemmer. Av blekkene jeg testet denne gangen tror jeg dette oppfører seg best av alle – det blør og fjærer minimalt selv på dårlig papir.

Bluegrass Velvet: Dette blågrønne blekket går igjen i to av ink charger-settene jeg kjøpte. Fargen er pen og ikke alt for mørk blå-grønn, med en del fargevariasjoner. Antydning til skinn i store felter, men jeg har ikke sett det i skrift. Det flyter helt greit i pennen og virker verken spesielt tørt eller vått.

Bluegrass Velvet finnes også i Tilly-paletten – og ligner en del på noen andre blå-grønne blekk jeg har!

Har muligens nok blå-grønne blekk? J. Herbin Emeraud de Chivor, Sailor no. 964, Pilot Iroshizuku Syo-Ro og Shin-ryoku, Diamine Smoke on the water – med Bluegrass Velvet lengst til høyre.

Lady Rose: Dus, rosa-brun farge med en god del fine fargevariasjoner. Det virker ganske tørt, men litt vanskelig å si i denne pennen. Er mørkt nok til å være lesbart, i alle fall i en våt, bred penn. Blør og fjærer litt på dårlig papir. Minner litt om Cream of Earl (fra forrige omtale), men CoE er litt mer rosa enn dette.

Grape Ice Pop: Medium mørk, litt skitten lilla-rød farge med noe fargevariasjon, selv om det ikke er så synlig i denne pennen. Det har ikke noe skinn eller skimmer. Flyter fint i pennen. Av blekkene jeg testet i denne omgangen var det dette som tørket kjappest – det brukte ca. 10 sekunder på å tørke på Midori-papiret.

Det siste ink charger-settet jeg kjøpte, var 3 høstlige blekk fra Autumn 2020-serien, i paletten som kalles Claire:

Bittelitt skinn i store felter.

Royal Rhubarb: En ganske mørk rød-rosa farge med antydning til blå undertoner – en slags lys burgunder? – med noen fine fargevariasjoner. Det virker ganske vått og “saftig” i pennen. Ikke noe skinn i skrift, selv om vi ser antydninger i store felter.

Algonquin Maple: Ganske intens, ren og klar rødfarge med bittelitt fargevariasjon. Flyter godt og virker ganske vått. Bruker også ganske lang tid på å tørke – 25-30 sekunder på Midori – men er til gjengjeld det eneste blekket blant disse som er litt vannbestandig.

Autumn in Auburn: Det eneste gul/oransje blekket jeg kjøpte. En ganske interessant skitten-oransje farge med en del fargevariasjoner, som IKKE kommer til sin rett i splitten jeg brukte. Blekket er nok på den våtere siden, for det flyter fint selv i denne litt krevende EF-splitten. Gleder meg til å prøve det i en annen penn!

Autumn in Auburn i supertynn Pilot VP EF-splitt.
Original trio – også litt skinn i store felter.

Fellestrekk som går igjen:

  • Flere med fine fargevariasjoner
  • Medium tørketid for de fleste (ca. 20 sek) – unntakene er Algonquin Maple (tørker saktere) og Grape Ice Pop (tørker raskere)
  • Flere viser litt skinn i store felter, men ikke i skrift
  • Ikke vannbestandige – med unntak av Algonquin Maple som fortsatt er lesbart selv etter litt vannsøl
  • Blør gjennom på mer porøse papirtyper (se Moleskine på bildet under) og fjærer litt på “dårlig” papir, f.eks. kopipapir, men Candy Marsala i mindre grad enn de andre

Kort oppsummert kan jeg si at jeg ble ganske begeistret for høstpalett-fargene, særlig Autumn in Auburn og Royal Rhubarb. Autumn in Auburn fordi den har den litt spesielle, gylne fargen og Royal Rhubarb fordi den flyter så godt og har den saftige bærfargen. Jeg liker fargeintensiteten i Algonquin Maple ganske godt også, men den er litt mer upraktisk siden den tørker såpass sakte.

De andre fem fargene er også pene, og ingen av dem blir for tørre eller lyse i pennene mine, slik det var med blekkene i forrige omtale. Det er likevel ingen av disse som frister nok til at jeg kommer til å kjøpe en større flaske.

Lady Rose er vel det mest spesielle blekket blant dem, men jeg synes som sagt at Cream of Earl er enda finere. Tanzanite Sky og Grape Ice Pop er pene men svært forskjellige lillafarger, der Tanzanite Sky er så mørk at den fint kan brukes i “offisielle” sammenhenger hvis man har lyst til det. Jeg synes Candy Marsala er en litt kjedelig farge, men er samtidig også det blekket som oppfører seg best på mange ulike typer papir. Bluegrass Velvet er pent, og har helt klart en av yndlingsfargene mine – her er det mer jeg som (endelig?) har fått NOK blågrønne blekk!

Så gjelder det bare å huske det da, til neste gang det faller noen blekkflasker ned i handlekurva…

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Fyllepenna.no, og skriver blekkomtaler annenhver torsdag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.