Loading...
Blekkomtale

Blekkfang – Ferris Wheel Press, del 1

Anders vil drepe vinteren med oransje – selv ser det ut til at jeg har latt meg inspirere av vinterens pasteller.

Fru Steen har lenge fristet meg med bilder av Ferris Wheel Press-blekkene hun selger, men jeg klarte ikke å bestemme meg for hvor jeg skulle begynne. Løsningen ble selvsagt å kjøpe mange i “fargeprøve”-størrelse.

Et ink charger-sett består av 3 små flasker med 5 ml blekk hver, der fargene passer sammen. Det er en liten klistrelapp med fargen og en forkortelse av navnet under hver flaske, så det er lett å holde orden. Det ble en fin fangst på 15 små flasker på meg i denne omgangen. (Flaskehullene er forresten så små at kun Pilot VP-splittene kommer nedi. Jeg måtte bruke sprøyte for å fylle på blekk i de andre pennene.)

Blekkene finnes også i større flasker – 38 ml eller 85 (!) ml – men jeg satset heller på de små i denne omgangen, særlig siden noen av de mest spesielle fargene virket så lyse at jeg var usikker på hvor brukbare de ville være til hverdags.

Her kommer et kjapt blikk på to av settene. Det er altså ikke snakk om dybdeomtaler i denne omgangen!

De lyseste blekkene er disse 3 fra “Spring 2020”-serien. Paletten kalles Aria på Ferris Wheel Press’ egne nettsider.

Cream of Earl: Lys, umettet litt rosaaktig brun med svært fine fargevariasjoner. Litt ubestemmelig farge, noe jeg liker godt. Blekket ser både brunt og rosa ut på disse bildene, og begge deler stemmer 🙂

Cream of Earl i Pilot CH 912 FA-splitt.

Strawberry Macaron: Veldig lys og fin babyrosa, men for lyst til å brukes til daglig skriving. Mørkner bittelitt når det tørker. En våt og bred splitt hjelper ikke riktig nok på lesbarheten for min del. Definitivt en kjempesøt og unik farge – kan kanskje brukes til å male med eller et annet kunsteksperiment?

Strawberry Macaron i Pelikan M400 B.

Blue Cotton Candy: Nydelig, lys himmelblå farge med noen fargevariasjoner. Også ganske unik farge – jeg har ikke sett så mange blekk i samme “fargefamilie”. Prøvde blekket først i Sailor F, men splitten var alt for tynn og tørr til at det ble lesbart. Heller ikke i TWSBI Eco B er det særlig brukervennlig. Synd, for fargen er som sagt nydelig!

Blue Cotton Candy i TWSBI Eco B.

Det andre settet er 3 blekk fra Summer 2020-serien som har litt sterkere farger. Denne paletten kalles Ellis:

Definitely Peachy: Absolutt et ferskenfarget blekk! Dette er også et lyst blekk med litt fargevariasjoner, som krever en ganske våt splitt – da blir det til gjengjeld fullt lesbart. (Jeg har et litt hat/elsk forhold til ferskenfarger der det viser seg at jeg som regel liker dem bedre i teorien enn i praksis.)

Double Raspberry: Intens rosa-lilla farge som kan minne litt om Pilot Iroshizuku yama-budo, men er lysere og har litt mer fargevariasjoner. Det har heller ikke synlig skinn. Dette er det eneste av disse blekkene som ikke virker spesielt tørt, men det kan like gjerne ha med Sailors Zoom-splitt å gjøre!

Double Raspberry i Sailors Zoom-“Brannslange”-splitt.

Three Steamboats: Lys, klar turkis med litt fargevariasjon. Jeg ble ikke helt venn med dette blekket. Prøvde det i flere penner, men det fløt dårlig og virket svær tørt. Fargen er fin, men litt vel lys.

Three Steamboats i Sailor PG Medium.

Fellestrekk som går igjen:

  • En god del fine fargevariasjoner
  • Litt vel tørre for (de fleste) pennene mine
  • Tørker rimelig fort på alle typer papir
  • Ikke noe skinn eller skimmer
  • Ikke vannbestandige, men er til gjengjeld veldig lette å vaske ut!
  • Blør gjennom på noen typer papir (f.eks. Moleskine på bildet under) og fjærer litt på “dårlig” papir.

Kort oppsummert kan jeg si at jeg liker Cream of Earl og Double Raspberry best. Cream of Earl på grunn av den elegante, litt ubestemmelige fargen og Double Raspberry fordi den har en så intens farge men samtidig viser store fargevariasjoner.

Det er synd at Strawberry Macaron er litt for lys til daglig bruk, for jeg liker fargen godt – og kommer til å beholde den i pennen til jeg har skrevet den tom! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om Definitely Peachy, men det er nok mest fordi jeg har et litt anstrengt forhold til ferskenfarger. Blekket flyter i alle fall godt når det blir brukt i en våt splitt!

De to blåfargene liker jeg minst, selv om Blue Cotton Candy har en nydelig, unik farge jeg “egentlig” burde like. Det blir rett og slett for tørt og lyst til å skrive med. Kanskje den perfekte pennen fortsatt venter et sted? Three Steamboats lider litt under det samme, i tillegg til at fargen ligner på andre blekk jeg har som funker bedre. Begge blekkene var rett og slett så tørre at de mistet sjarmen.

Neste gang skal jeg hive meg over de andre ink charger-settene jeg kjøpte. Veldig smart med slike små flasker så man kan få testet mange uten å tømme hele blekkbudsjettet!

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Fyllepenna.no, og skriver blekkomtaler annenhver torsdag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.